Nå sitter jeg egentlig bare på jobb og gruer meg til å gå hjem.
Det er katten. Igjen.
I dag tidlig trente jeg før jobb (ja, der fikk jeg flettet det inn på en snerten og subtil måte, sant?).
På vei tilbake for å dusje kom pus frem fra buskene og lekte rundt bena mine mens jeg gikk de siste metrene til døren.
Da jeg akkurat hadde kommet innenfor så jeg det.
På dørmatten utenfor. Død mus. Bena i været.
Dette var for mye å bære for meg, og jeg lukket døren og stengte pus ute.
Jeg hørte romstering fra trappen, og forstod at her foregikk det spising/leking/herjing med lik.
Dusjet. Sendte sønnen ut for å se på situasjonen.
Han følte seg ikke som mann nok til å fjerne kadaveret som lå i en krok, men han fikk forklart hvor det lå. På den måten greide jeg å forlate huset uten å se på den.
Nå vil jeg egentlig ikke hjem før mannen kommer og tar seg av dette.
Jeg har delt dette med alle kolleger som har krysset min vei i dag, men ennå må det bearbeides. Derfor uinteressant bloggpost.
Kattedør er bare så jævlig utelukket.
Scener fra et ekteskap 
Nesten så en skulle tro det var skrevet av meg….Jeg har fått rørleggere og det meste til å sjekke ut og fjerne døde mus…min musefobi er dessverre overført til mine håpefulle….,men rett skal være rett, med spade og lukkede øyer har vi noen ganger greid det sjøl…æsj..
Ugh. Greie det sjøl… Jeg kan aldri bo alene! DETTE er grunn nok til at jeg skal forbli gift.