Svært nyttige treningstips™ 3.0

Kjapt innpå for et lite tips. Kanskje ikke så effektivt for selve treningsprogresjonen, men ikke så verst for selvfølelsen.

Her om dagen jogget jeg en morgen (visste dere at det er mørkt kl 06 nå? Og at skogen kan være ganske nifs når det viser seg at løypa du hadde tenkt å ta ikke er lysløype?).
Anyway; jeg jogget inn på en lysløype fra en liten avstikker, og så til min store SKREKK at det kom to stykk joggende på løypa, og la seg ca 10 meter bak meg. Jeg visste jo at de snart ville jogge forbi meg, og dermed avsløre hvor sakte jeg jogger.
Selv om jeg jogger i mørket, i skogen, så har jeg alltid musikk på øret. Så jeg hørte ikke lyden av trampende joggere rett bak meg. Men jeg registrerte at de aldri passerte meg, og allerede da følte jeg på en viss gledesrus.
Etterhvert måtte jeg snu. De var ikke rett bak meg, gitt. Og etter et lite stykke fikk jeg forklaringen.
De kom gående, og STUMPET RØYKEN før de begynte å jogge igjen! Hva gir dere meg!?

Så… Dagens tips: Sørg for å jogge foran røykere. Ikke bare gir det økt selvtillit når du ikke blir passert, men du føler deg litt ekstra sunn og frisk i tillegg. Ja, om du ikke er en sånn som jogger og røyker samtidig, da.

Disclaimer: Jeg er tidligere storrøyker og tar meg fremdeles en blås i ekstremt godt selskap, men det får da være måte på.

Jeg har plassert min blogg i Kolbotn på norske bloggkart!

Palma og bokhandel og sånn

Vi har vært på ferie, vi. For et par uker siden. Ja, det var der jeg kjøpte den forsoningsundikken, for sånt lekkert undertøy får man vel ikke i Norge.
Jeg og mannen og sønnen og moren min på tur.
Guttungen sov sammen med mormor, så her var det rom for både å være sammen hele gjengen, og for å bare være litt ektepar.
Ferie i september er jammen ikke dumt altså!

Vi var i Palma. Sånn som vi pleier, kan jeg nesten si.
Sist vi var der var bryllupsreisen i fjor sommer. Vi elsker byen rett og slett.

Vi måtte innom vår favorittbokhandel. Den vi på en tidligere tur snublet litt tilfeldig over, og som vi falt for umiddelbart.
Fine Books heter den. Den er vanskelig å beskrive. Du tror du går inn i en liten bokhandel. Du går ned trapper, forbi hyller, inn i nye rom. Det er bøker overalt. Ting. Den er så innholdsrik og du tenker hele tiden at nå har jeg sett alt. Så er det flere hyller bak neste hjørnet. Vi blir så begeistret hver gang vi går inn i den, og tar oss alltid god tid.
Rod driver den. En litt eldre engelskmann, veldig engelsk, veldig morsom. Bokhandlernes svar på skrotnisse, tenker jeg vi sier.

Så nederst i dette innlegget må jeg legge ut en stor kladeis med bilder fra denne fantastisk perlen i en trang gate bak katedralen.

Noen ganger er de merkeligste ting som setter seg fast som de beste opplevelsene.
En av mine slike stunder: I baksetet i taxi på vei ut av Palma.
Det er mørkt ute.
Bilvinduene er åpne.
Taxien kjører alt for fort, og spiller Gotye veldig høyt.
Og jeg har aldri vært så rolig, føles det som.

 

Forsoningsundikk

Vi er ikke så gode på krangling, jeg og mannen. Det vil si; vi gjør det ikke så ofte.
Og når vi er uenige om det, så finner vi ut av det ved KONSTRUKTIVE SAMTALER. Jah.

Men det er jo ingenting i veien for å være i forkant før en eventuell stormfylt krangel.
Før jeg viser frem mitt hemmelige våpen, så kan jeg bare nevne at vi er i overkant begeistret for Sauen Shaun. Vi bruker guttungen som alibi, og jubelen står rett og slett i taket når vi oppdager en ny dvd og kan ha Shaun-maraton.

Så jeg har altså gått til innkjøp av denne.
Planen er like genial som den er enkel.
La oss si at han en av oss har vært teite. La oss si at det blir en skikkelig krangel. La oss si at isfronten er til å ta og føle på.
Da skal JEG ta ansvar for situasjonen. For hvem kan være sint på en real gla’jente som danser Sauen Shaun-dansen ikledd denne før leggetid?

Undikken foran

…og bak

Min Cohen

Vi har vært i Halden. Sammen med mange tusen andre har vi sett Cohen på Fredriksten Festning.
Det er ikke første gang; vi har sett ham tidligere både sammen og hver for oss.

Cohen er kanskje den som fulgt meg lengst. Aldri veket siden jeg oppdaget I’m Your Man da jeg var 10 år.
Og derfor føler jeg et slags eierskap til ham. Feilaktig nok.
Jeg har på langt nær hørt alle låtene hans. Jeg kan ikke synge med på alt han har gjort.
Ikke kan jeg redegjøre for eksakt når han har levd som en munk eller hvilket år han egentlig traff Marianne på Hydra. Jeg har et godt knippe med favoritter av ham som er viktige for meg, og jeg trenger ikke kjenne godt etter engang for å vite at han er en av få jeg VIRKELIG elsker.
Jeg føler at han er MIN, og jeg vet ikke om jeg vil dele.

Men det VAR fint å se tusenvis av andre stå som tente lys å se ham, å tenke at han betyr minst like mye for de som for meg. Og da han åpnet med «Dance me till the end of love», så var vi sikkert bare ett av over hundre par tilstede som har danset bryllupsvals til den.

Før konserten leste jeg VGs anmeldelse av konserten i Bergen dagen før. Den var forsåvidt bra. Men han brukte ord som Dommedag, at han holder blikket mot himmelen under hver eneste låt som for å forsikre seg om høyere makter følger med, og at Cohen ikke har mye igjen hva tid angår. Jeg lurer på hvilken konsert han egentlig har vært på. Cohen var akkurat like mye tilstede og like sprek som han var for 3 år siden, for 4 også for den saks skyld. Han har blikket på publikum, på de fantastiske kordamene, på alle i bandet under låtene. Han leker med synthen, gitaren og munnharpe. Han danser seg inn og ut fra scenen, han spøker og forfører.
Dette var ingen dommedag, dette var ikke farvel. For all del; ingen vet hva fremtiden bringer, og alle møter kan være et farvel, men ingenting tydet på at dette er en mann som ikke kan begeistre i flere år fremover.

Magien for min del kan jeg ikke formidle, men jeg skal være overbærende.
Overbærende ovenfor de som måtte rope låttittel det høyeste de kunne med en gang det gikk opp for de hvilken sang som kom.
Jeg skal være overbærende ovenfor de malplasserte 20-åringene som gikk rundt på området med glowsticks. For jentene som stod der tomme i blikket og ikke visste helt hvorfor de var der. For de fulle menneskene som satt på tepper og bare snakket under hele konserten. For ektemennene som stod ukomfortable og vagget med sammen med kulturfruene sine. For alle høye mannfolk som alltid stilte seg rett foran meg.
Det er greit. Jeg ser gjennom fingrene på alt dette. Hvis dere kan leve med en frue som vagget veldig, som en slags merkelig dans, under noen av låtene. Sang falskt når hun følte behov for det.  Og klappet vilt og hemningsløst og begeistret ved hver mulige anledning. De fortjente det både Leonard, kordamene, bandet, lyd- og lysteknikere. De fortjente hvert eneste klapp.
Cohen ER litt min.

Om dere vil følge Leonard Cohen & co på turné, så anbefaler jeg varmt deres Road Blog. Finnes også som en veldig sjarmerende og hendig iphone-app.

Avslutningsvis kan jeg vise dere at jeg har hatt en enorm progresjon som konsertfotograf det siste året.
Her kan dere se mitt bilde av Bob Dylan fra i fjor sommer:

His royal Bobness

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og her er mine bilder av Cohen. Bra, sant?

Morgentraumatikk

Nå sitter jeg egentlig bare på jobb og gruer meg til å gå hjem.
Det er katten. Igjen.

I dag tidlig trente jeg før jobb (ja, der fikk jeg flettet det inn på en snerten og subtil måte, sant?).
På vei tilbake for å dusje kom pus frem fra buskene og lekte rundt bena mine mens jeg gikk de siste metrene til døren.
Da jeg akkurat hadde kommet innenfor så jeg det.
På dørmatten utenfor. Død mus. Bena i været.
Dette var for mye å bære for meg, og jeg lukket døren og stengte pus ute.
Jeg hørte romstering fra trappen, og forstod at her foregikk det spising/leking/herjing med lik.

Dusjet. Sendte sønnen ut for å se på situasjonen.
Han følte seg ikke som mann nok til å fjerne kadaveret som lå i en krok, men han fikk forklart hvor det lå. På den måten greide jeg å forlate huset uten å se på den.

Nå vil jeg egentlig ikke hjem før mannen kommer og tar seg av dette.

Jeg har delt dette med alle kolleger som har krysset min vei i dag, men ennå må det bearbeides. Derfor uinteressant bloggpost.

Kattedør er bare så jævlig utelukket.

Koselig med pus

Vi har katt. Det må man jo ha når man lever det glade forstadsliv.
Rekkehuset og stasjonsvognen får jeg heller komme tilbake til senere, dere blir pent nødt til å vente.

Pusekatten

Katten. Lissie, men går oftest under navnet Pus. Hun er ca 8 måneder.

Pen, sant?

Lissie har vist seg å være en liten seriemorder. En forfengelig og kosete en, riktignok, men likefullt en kald drapsmaskin som viser stor tilfredsstillelse når hun fanger, torturerer og så spiser. Den første tiden gikk det med mest edderkopper, stankelbein og fluer. Hun var nesten på grensen til søt der hun tasset inn med en mygghank forsiktig i munnen, slapp den på gulvet, dasket den lett med poten når den forsøkte å rømme, for så å glefse den i seg, og slikke seg fornøyd rundt munnen. Sjarmtrollet til mor.

Ikke fullt så kjempesjarmerende den dagen hun satt på rekkverket utenfor kjøkkenvinduet men munnen full av noe rart. «Er det en haug med kvister?», tenkte jeg og gikk nærmer. Åh neida. Det var beinrester og en fuglefot som hun satt med i kjeften.
To ting kan dere like gjerne lære om meg først som sist. Jeg har en rekke fobier.
To av de viktigste:
1) Lik
2) Fugler.
Kombinasjonen blir for mye for meg, så dette kunne jeg ikke forholde meg til. Jeg skulle sikkert skrytt av lille jegerpus, men jeg kunne ikke se på. Jeg lagde middag, og hver gang jeg skimtet henne i øyekroken satt hun der, stolt, med kadaveret hengende i munnen. Det tok en god time før hun resignerte. Bortsett fra noen kjøttrester på trappen så vi ikke mer til fuglen.
Noen uker senere snakket vi ved middagsbordet om at det var dumt vi ikke tok bilde av henne med fugl i munn. Hennes første fugl og greier. Slike milepæler, og vi hadde ikke dokumentert/instagrammet i det hele tatt.
Ikke mange minuttene senere fikk min mor (på besøk fra Barteland) øye på pus som jagde en mus frem og tilbake utenfor. Hele familien stimlet nysgjerrig til vinduet. Endelig gjorde pus jobben hun var ansatt for.
Bare at når vi igjen fikk øye på henne så lekte hun rundt med en fugl. Min nysgjerrige sønn gikk ut for å se nærmere på opptrinnet. Han kunne se at hun slang fuglen rundt, og på et tidspunkt kunne han også bekrefte at fuglen var død. Helt til han hørte et «Skvæææk» fra den.
Her grep min mors moderlige instinkter inn, og hun forbarmet seg over denne lille fuglen. De tok den med inn, skadet, redd og såvidt liv i kroppen.
Jeg var IKKE komfortabel med å ha en døende fugl i stua, og den måtte fjernes. Den ble lagt i tørkepapir på verandabordet «i tilfelle den skulle kvikne til». Den gjorde ikke det, vettu. Den led.
Mannen i huset holdt ikke ut denne dyreplagingen lenger, og gikk ut på verandaen, hentet fuglen, og gikk ut på andre siden. På dette tidspunktet skjønte poden at jeg hadde problemer med hele greia.
Han tok frem iphonen, tastet hektisk, og la armen rundt meg.
«La oss høre på dette, mamma!», sa han. Og der kom fra Spotify:

Some things in life are bad
They can really make you mad
Other things just make you swear and curse.
When you’re chewing on life’s gristle
Don’t grumble, give a whistle
And this’ll help things turn out for the best…

And…always look on the bright side of life… Always look on the light side of life…

Siden dette har vi også hatt mus som har blitt båret inn av pus, pilt rundt før de har endt sitt liv. Koselig med katt!

Svært nyttige treningstips™

Jeg vil jo – selvfølgelig – skrive om noe som fenger mange. Og det første som dukker opp bak pannebrasken er trening. Kanskje også fordi jeg bruker litt tid på det for tiden. Jeg jogger (slowjogger kanskje, om vi skal være helt ærlige, og det skal vi jo helst). Også er jeg på Elixia.

Gjennom trening har jeg selvfølgelig opparbeidet meg en god del erfaring, og har følgelig opptil flere gode råd å komme med. Som en aldri så liten disclaimer sier jeg som Baz Luhrman;  (…)my advice has no basis more reliable than my own meandering experience…I will dispense this advice NOW.

*trommevirvel*

Treningsstudioet:

Jeg trener aldri i grupper. Av tre årsaker: 1) Jeg tror de utelukkende spiller musikk jeg ikke liker.  2) Jeg synes sånne damer som står foran og brøler ut er ganske slitsomme. 3) De andre kan se at jeg verken er spesielt sterk eller utholdende. Derfor trener jeg alltid på egen hånd når jeg er der. Litt på sykkel og litt styrke på apparatene. Her er mine tips & tricks for å overleve dette, samt høste stum beundring fra de andre:

• Når du forlater et apparat: Still diskrét om på antall kilo, slik at de som overtar apparatet blir dypt og ektefølt imponert over hvor sterk du er. Jeg behøver vel ikke understreke viktigheten av å gjøre dette så diskrét at INGEN ser det, da det vil virke mot sin hensikt.
• Skru opp motstanden på sykkelen dersom det setter seg noen på sykkelen ved siden av.
• Stikke ut magen og simulere graviditet (NB: gjelder bare kvinner). Legg til litt vaggende gange. Jeg er sikker på at de andre blir veldig imponerte over at du i hele tatt orker å dra på Elixia, og de er overbærende når du ikke løfter tyngst, mest og lengst. Prøv! Dette fungere forøvrig også når du jogger.

Jogging:

• LOGGE ALL AKTIVITET PÅ ENDOMONDO ELLER RUNKEEPER. Øh… Ja? Hva er vitsen med å trene om du ikke kan dele det med noen? Her har du en glimrende mulighet til å vise – sort på hvitt – hva du er god for. Ta det for gitt at du høster dyp beundring for den minste aktivitet.
• SETT ENDOMONDO PÅ PAUSE DERSOM DU MÅ HVILE LITT. Av og til hender det kanskje at du må stoppe opp litt for å gjenvinne pusten se på fuglene og høre på trærne. La meg understreke viktigheten av å sette Endomondo på pause imens du lener deg mot et tre eller sitter litt på en stein. Hvis ikke vil det slå uheldig ut på gjennomsnittsfarten. Og det vil vi ikke, vil vi vel?
• LEGG MERKE TIL RARE LØPESTILER. Observer andre mennesker du møter på din vei. I forrige uke så jeg bl.a. en mann som løp med armene hengende rett ned. Jeg følte meg øyeblikkelig litt oppmuntret og litt mindre teit.
• BANDASJE RUNDT LEGGEN. Jeg møtte også en jente som gikk i en motbakke. Hun hadde bandasje rundt det ene benet. Det var lurt! På den måten kan ingen se ned på deg dersom du skulle slumpe til å gå litt på turen.
• JOGG PÅ STEDER MED MYE MENNESKER. Okay. Av og til vil man trå til og gi alt. Jogg i nærheten av andre mennesker. Dersom det er stille i skogen kan jeg godt gå motbakkene, men dersom det er andre på veien, så slakker jeg ikke ned så lenge noen ser meg. Og dermed blir jeg tvunget til motbakkeløp. Effektivt indeed. Jeg anbefaler Hvervenbukta en søndag med finvær om man vil jogge uten å ta pauser.
• Et siste tips, som jeg må påpeke at jeg aldri har benyttet meg av med vilje, bare en gang by accident. Jeg glemte å skru av Runkeeper før jeg satte meg i bilen og kjørte hjem. Jeg fikk til og med e-post av Runkeeper som fortalte meg at jeg hadde overgått meg selv både i tempo og distanse.  Ja, jeg bare nevner det.

Jeg håper du fant disse treningstipsene nyttige. Jeg kommer med flere senere.

På’n igjen

Jeg gir etter for et umenneskelig, massivt press (fra meg selv) og skal nå gjøre et nytt forsøk på blogging.

EGENTLIG skulle jeg vært forfatter, billedkunstner eller noe annet kreativt, men siden jeg har valgt å vie mitt liv til den fryktinngytende transportbransjen får jeg nøye meg med blogg.

Hva den skal inneholde vil bare tiden vise. Livet mitt som forstadsfrue består av mange spennende ting som barn, mann, katt, stasjonsvogn og et gult, lite rekkehus, så her mangler det ikke på inspirasjon.

Plutselig tilbake.