Mannen min

Nå skal jeg fortelle noe om mannen min.

Hver eneste morgen vekker han meg med en kjempestor kopp med kaffe latte.
Han kommer inn på soverommet, setter den fra seg, lukker igjen vinduet og trekker opp gardinen. Han gir meg iPaden min, stort smil og et kyss eller fem. Så går han ut igjen og spiser frokosten sin.
Imens får jeg trone som en dronning i sengen, våkne langsomt og sakte men sikkert bli et menneske før jeg står opp og møter verden.

Hver dag.

Ja, bortsett fra noen dager iblant hvor han har senvakt på turnusjobben, og ikke står opp i otta.
Da forsover jeg meg ofte. Eller så har bare ett øye åpent hele dagen på jobb.
Heldigvis for meg skal han ut av turnus etter sommeren.

Dette er bare en av tusen fine ting med mannen min.

Nei til sykkelvold

Jeg var litt veldig teit på Twitter i dag.
I nettavisene kunne jeg lese om en sak i tingretten i dag, hvor en kvinne er tiltalt for å ha meid ned en syklist i Oslo etter en uoverensstemmelse hvor syklisten visstnok hadde knust kvinnens speil.
Jeg kom med følgende sleivete kommentar: Som bilist i Oslo vil jeg rette en takk til damen som gikk inn for å meie ned en syklist.

Det satte naturlig nok sinnene i kok. Man kødder ikke med syklister.

For å gjøre en rekke ting klart:

  • Jeg er sannsynligvis en av klodens minst voldelige vesen.
  • Jeg er imot vold.
  • Jeg er for sykling.
  • Jeg liker syklister generelt.
  • Jeg synes det er helt greit å dele veien med syklister der det ikke er lagt til rette med sykkelveier.

Den tankeløse kommentaren kom etter litt fleiping med kolleger om hvordan vi ofte har opplevd å nesten treffe syklister ved et uhell når de har kjørt sikksakk mellom biler i litt saktegående trafikk. Når de plutselig har kommet susende ut i et lyskryss på rødt.
Jeg har blitt skjelt ut av syklister fordi de mener at jeg har hindret de i å komme frem i trafikken dersom jeg har stått for nærme fortauskanten på rødt.

Ja, jeg er klar over at de fleste oppfører seg eksemplarisk. Jeg var bare veldig teit.

Tweeten var like alvorlig ment som den fra i går: Under fire uker til halvmaraton. Kan noen knuse kneskålene mine, værsåsnill?

Til info har jeg også vært irritert på bilister både som fotgjenger og syklist selv. Men jeg vil ikke under noen omstendigheter oppfordre til vold.

 
Tweeten er slettet, men lever vel i beste velgående som retwitret.

 

 

Windermere – et slags reisebrev – del 1

Jeg har – faktisk – vært på reise tidligere. Da skrev jeg også et reisebrev. Det var preget av langt mer traumatiske følelser enn dette vil inneholde, og jeg kommer ikke til å berøre samme tema, tror jeg.

Vi bor på loftet i et bittelite B&B. For spesielt interesserte kan jeg si at det heter Montfort Cottage, og da kan dere selv google. Det klarer dere fint.
Noen dager før vi dro fikk jeg en e-post av vertskapet, som kunne fortelle at de akkurat hadde overtatt stedet, og at de ikke hadde internett enda. Det kan hende at jeg skrev en litt krass mail da, og lurte på hvordan de hadde tenkt å kompensere, at det faktisk hadde vært AVGJØRENDE da jeg booket. Jeg fikk et svar som beroliget, og det kan også hende at jeg følte at jeg hadde vært litt vel krass.

For å komme oss hit tok vi et fly til Manchester, et tog fra flyplassen til Oxenholme, og tog videre til Windermere. Paul fra pensjonatet hentet oss på togstasjonen. Ingenting å si på servicen der altså. Han beklaget igjen for internettet, det var deres aller første uke med gjester. Man kan ikke være sure for noe sånt da, sant?
Opp trange, teppebelagte trapper. Rom på loftet. Fint rom. Badet: det minste man kan tenke seg.
I en dusj hvor vannet knapt renner får en slank kropp knapt med plass. Det burde kommet med en advarsel: lubne mennesker på eget ansvar.

Vi kan gå ned gaten, ta til høyre og Windermere. En liten by med ca to gater. De smelter litt sammen et par steder. Eller vi kan gå ned til venstre, til Bowness. Den ligger ved en innsjø.
Begge småbyene går vi til på ti minutter. Vi har gjort det noen ganger allerede.

Vi har hatt to dager med fint vær. Vi har gått til innsjøen, sittet på cafèer, mannen har jogget, vi har lest, jeg har spilt Angry Bird, i mangel på nett. I går tok vi bussen til Grasmere. Jeg fikk lov til å sitte helt foran i bussens andre etasje. Jeg fikk være ordentlig turist.
Vi spiste cherry pie, gulrotkake, vi gikk til Dove Cottage hvor William Wordsworth har bodd. Ja, vi gikk forbi graven hans i byen også. Tok bilder av den, og av fine steder. Dove Cottage hadde guided tours. Mannen (ja, det er han som har en greie med Wordsworth, jeg vet ingenting om ham) ville ikke noe guided tour, så vi tok bussen tilbake. Da angret han visst, for han skal dra tilbake alene på mandag for å se inni huset. Ja, det var forresten 17. mai i går. Vi merket ikke det.

Vi skulle jogge etter frokost i dag. Men så regnet det så fælt, så vi gikk til ned til høyre og fant et lite antikvariat isteden. Vi liker det. Masse gamle bøker, kanskje noen gamle skatter.
Vi sitter på pub nå. Den er akkurat sånn som en pub skal være. Nå skal vi gå over gaten for å spise lunsj på The Lighthouse, akkurat der de to gatene smelter sammen.
Dagene går også når man er på ferie.

20130518-131429.jpg

Åh, så sinna!

Jeg vedder på at mange av de som leser dette får lyst til å si «Åh, så sinna!», med tullestemme. Og det har de jo helt rett i. Sinna kan også erstattes med oppgitt, frustrert, trist.

Liv-Inger har satt ord på mye av det jeg tenker om kildekritikk og saker som blir delt i sosiale medier. Det er så godt formulert at jeg trenger ikke ta hele regla på nytt. Jeg håper bare at folk leser det hun skriver.

Etter mange år på Facebook hvor jeg har vært overbærende, og tenkt at folk er folk, og noen legger ut de merkeligste ting, så har jeg begynt å få nok. Jeg har faen meg fått nok!

Jeg har innsett at mange har et lemfeldig, for ikke å si fraværende forhold til kildegransking. Det er dumt, men det er sikkert fort gjort å dele noe som man øyeblikkelig er enig i.
Men dette fordekte hatet… Selvgodheten. Selvrettferdigheten. Holdningene. De skremmer meg så mye at jeg får vondt.

Vi har vært igjennom det grusomste av alt, som nasjon, for mindre enn to år siden. Bare i løpet av de tre timene rett etter angrepet på regjeringskvartalet rakk jeg å se flere Facebook-venner uttrykke at «nå måtte vi slutte å være så naive, og sende ut pakket.», og lignende ytringer. Ytringer som selvfølgelig forsvant raskt da den skyldige ble tatt.
Og så omfavnet vi hverandre. Og vi så på hverandre. Og vi tenkte på hvor store ting vi kunne utrette med så mye kjærlighet. Vi klamret oss til hverandre en liten stund.

Det er ikke èn enkelt Facebook-tråd som gjør at alt bare vrenger seg nå. Eller èn sleivete kommentar. Det er summen av alt som jeg føler presse seg på fra alle kanter. Leserinnlegg, FB-delinger, skepsis, generalisering, kommentarfelt.

Det er historier som denne, selvsikkert fortalt av en tidligere kollega:
«På foreldremøtet til datteren min i går var den en pakistansk far. Ja, han virka forsåvidt grei nok han, altså, jeg har ikke nødvendigvis noe imot sånne. Men han presterte altså å si at dersom datteren hans skulle i barnebursdag, så kunne hun ikke spise svinekjøtt. Også ble det helt stille, vettu. Ingen som turte å si noe. Så jeg sa det, jeg. «Altså vettu hva! Om vi inviterer til bursdag så er det vi som bestemmer hva som serveres. Om dere har så store problemer med det, ja, da får dere heller flytte tilbake, da.». Ja, da ble det stille, gitt!».
Her sitter det altså en mann, fra et av de farligste land i verden å bo i, og blir fortalt at han bare kan flytte tilbake om datteren hans ikke spiser pølse i en bursdagsfeiring.

Tilsynelatende oppegående mennesker snakker i vendinger som «Ja, det KAN vel være noen alrighte også blant disse pakistanera?».

Jeg hører mennesker omtaler andre mennesker som pakk, svin… MENNESKER! Og jeg vedder på at minst 99% av de som gnåler mest om romfolket og tilgrising aldri har sett en eneste rombæsj i hele sitt liv. De som kakler om bander har sjelden vært utsatt for en. Men de har sikker HØRT OM noen.
De mennesker som har tråkket lengst over mine grenser har utelukkende vært etnisk norske. De menneskene jeg kjenner som har begått kriminelle handlinger likeså.

Det knyter seg i meg når jeg hører fraser som «jeg er ikke rasist altså, men…», «i et av verdens rikeste land», eller favoritten; «jammen, de èr jo brune!», som var en gjenganger etter Plumbos mokkamann-kommentar. For ikke å snakke om «de må da oppføre seg, om de skal bli her!». ALLE skal oppføre seg, og påfallende ofte kommer slike argumenter fra mennesker som kanskje ikke selv har «oppført seg» til enhver tid.
Og jeg har måtte høre på de som ikke vil betale skatt for å «finnansiere tjuvpakk og snyltere». Som selv kanskje har hatt 3-5 barselpermisjoner med påfølgende barnetrygd, et par lange sykemeldinger med full lønn, men hey, vi har da krav på det!

Når det gjelder debatten om romfolket har jeg ikke løsningen, det er for komplekst for meg. Jeg skulle bare ønske vi kunne yte litt «romservice» med tilgang til det nødvendigste av sanitærutstyr, og et minimum av respekt. Det er mennesker.

Jeg heier ikke på naivitet. Eller at man skal tolerere alt.
Men jeg heier på verdighet i debatten. På holdninger som ikke rammer uskyldige. At mennesker blir sett for de de er. At de som trenger det skal bli tatt imot med omsorg og nestekjærlighet. Jeg ønsker at de som har opplevd de grusomste ting skal bli tatt imot med varme, og at de ikke skal føle at de er her kun på nåde. At terskelen for aksept ikke skal ligge ved pålegget de spiser eller om barna skal få vise frem et flagg.

Kom igjen, folkens. Vi kan bedre. Sant?

(Merkelig nok er de fleste jeg ser som spyr ut sine «velmenende meninger» – meg selv inkludert – ikke politisk aktive.)

Waitin’ on a Sunny Day

Akkurat nå har jeg på meg noen grelle, stripete sokker. En sort fløyelsbukse. (Ja, fløyel!). En stor, bomsete og nuppete genser. Jeg har på de litt ripete brillene, som heller ikke er helt rene. Håret mitt ser så teit ut som bare en knallkort sovesveis kan gjøre.
Og jeg ser ikke sånn ut for moro skyld. Nei, det er bare sånn at når jeg er syk, så faller det seg veldig naturlig for meg å dra frem det styggeste jeg har i skapene. Til og med katta ser skeptisk ut.

Men det er ikke det verste.
Fra tidligere nevnte katt fikk jeg og mannen billetter til Springsteen i julegave. Gode sitteplasser var det òg. Og konserten er i kveld.

De siste dagene har jeg tenkt at om formen ikke var bedre så skulle jeg uansett bare kjøre på med Paracet og gå på konsert like there is no tomorrow, men det er ikke så lett når jeg to timer etter paracet-inntak ikke har kommet lengre enn en tur til badet og tilbake til sengen.
Jeg nekter å resignere helt enda, så jeg har sagt på jobb at jeg ser an formen litt utover formiddagen.
For dette er barnelærdom; frisk nok til å leke, frisk nok til å gå på skolen jobben.

I denne søte post-Bieber-tiden er det fristende å surfe på en bølge av forståelse og overbærenhet for de som gjør alt for å komme seg på konsert, for å se idolet sitt.
Selv mener jeg nesten at jeg har krav på å få fri et par dager i forbindelse med denne konserten, selv om den bare er to mil unna.
Jeg er NESTEN sikker på at jeg hadde fått det innvilget også (okay, kanskje ikke MED lønn), men hva hjelper det når jeg er SYYYK!?

Det skulle vært meg, det skulle vært mannen min, det skulle vært Bruce og det skulle vært Silvio Dante Miami Steve. Det er nesten ikke til å bære.

Mannen leter etter en back up-kompis, jeg avventer, og Bruce synger en stille sang (om selvmordsbombere) for meg:

2013 – a recap

Godt nytt år!

Såh… Hvordan skal jeg oppsummere 2013 så langt?

Nyttårsfilmen sin det!

Akkurat da klokken bikket midnatt gjorde den det samme på filmen vi så. Etter kalkunmiddagen endte jeg nemlig opp i sofakroken med en skikkelig hått mann.
Vi klikket oss gjennom utallige titler på Netflix før vi gikk for New Years Eve.
Stjernespekket indeed, og må kanskje bli vår nyttårsversjon av julens Love Actually.

Etter film var det vips i seng, mannen måtte nemlig opp noen få timer senere for jobb. Jeg var ikke trøtt. Selvfølgelig ikke, hvem er trøtt 00:20 på nyttårsaften? Så jeg tilbragte et par meningsfylte timer med Wordfeud. Innimellom var jeg oppe tre ganger for å hente påfyll av smågodt som jeg smugspiste i mørket. Ja, jeg hadde skrudd ned lysstyrken på iPad-skjermen mens jeg feudet.

Apropos! Jeg fikk iPad til jul! Akkurat da jeg trodde at jeg ikke kunne bli mer glad i den mannen klinket han til og overrasket meg med en fin, hvit iPad, med fiiiint sort etui. Jeg ble så glad at jeg har kost på iPadden ever since. Jeg burde kanskje kost enda mer på mannen isteden, men jeg tror ihvertfall han skjønner hvor glad jeg ble for den.

For første gang i natt praktiserte jeg samsoving med Padda. Så jeg sov forståelig nok ikke så alt for godt. Jeg var både redd for at den skulle falle utfor, eller ikke få puste eller kommer i klem eller – gud forby – gå tom for strøm.
Da mannen stod opp våknet jeg. Pus kom deisende inn, glad for å se et livstegn fra meg. Hun tråkket seg plass på brystet mitt. Ble ikke fornøyd. Tråkket seg plass i ansiktet mitt med klørne. Gjespet fornøyd med kattematånde, og var åpenbart ikke ferdig med å tråkke.
Ut, kattefaen lillepusekatt!
Etter en stund med infernalsk krafsing på døra og sår mjauing slapp jeg henne inn igjen. Hun tråkket rundt. Lå litt ved siden av, satt litt i vinduet, lå litt her og lå litt der. Jeg småslumret i noen minutter, men resignerte og anså meg selv som våken. Satte meg opp i sengen. Åh, men i helvete! Kattepusen hadde driti i sengen. Rett ved skulderen min. Æææææsj. Det var kanskje derfor hun hadde vært så desperat og mjauete? Kanskje hun egentlig bare vår dårlig i magen? Og hvorfor hadde hun ikke gått på doen sin? Eller mast på ytterdøren? Jeg åpnet døren, og hun føk ut.
Med en en moderlig omsorg (og en god dose avsky) tok jeg med lakenet til vask. Heldigvis ikke noe spor på madrassen.
Jeg skulle forsiktig fjerne ekskrementene med tørkepapir. Voldsomt som det hadde rukket å størkne, da!? Og disse hvite kornene i dritten? Hadde hun spist knekkebrød, lissom?
Jeg skrapte forsiktig og lukten som traff neseborene var ikke til å ta feil av. Punchknapp. Jeg hadde sovet på mitt eget smågodt.
Følelsene slet i meg. Skulle jeg være glad for at det ikke var dritt på lakenet mitt, eller skulle jeg sørge over at en av smågodtbitene hadde unnsluppet mitt ustoppelige søtsug i mørket?
Jeg sliter med å finne ut av det enda.

Nå har jeg vært våken i 6 timer. Jeg har spist havregrøt, smågodt, litt potetgull, mer smågodt, vasket og tørket laken, og tatt ned endel julepynt. Wordfeudet ganske mye. Kanskje noen timer.
Jeg hadde tenkt å benytte anledningen til å jogge i sol og dagslys, men innser at jeg må komme meg ut av pysjbuksa i såfall. Ææææh.
Jaja. Året er langt. Nok av tid til å jogge.

Mais oui, je joue de l’accordéon!

La oss være enige om én ting. I det minste.
Det finnes ikke noe kulere instrument enn trekkspill.

De kuleste har jo med trekkspill. Vi kan nevne i fleng; Mumford & Sons, Bob Dylan, Springsteen, Tom Waits og… ja, listen er så lang at jeg ikke gidder å fortsette.
La meg heller fortelle om trekkspillet mitt.

Legendariske!

Legendariske!

Jeg har alltid ønsket meg eget trekkspill, helt siden jeg og to andre jenter startet bandet «Three Little Dudes» i ca 1993. Det varte ikke så lenge, kanskje noen uker, men det var noen magiske uker.
Vi tok de instrumentene vi hadde.
Tina på strengene. Lill Bente på tangentene, på det gamle orgelet mitt.
Og jeg måtte ta morfars trekkspill.
Vi var ganske dårlige, så vi spilte alltid oppå annen musikk. Gjerne oppå Four Non Blondes.

En gang spilte vi til One med U2. Og da skjedde det noe. Plutselig satt den for min del. Jeg spilte den perfekt. Jeg mener bestemt at Tina og Lill Bente stoppet å spille og ble sittende – fjetret og måpende – å se på magien som åpenbarte seg. Vi var svimle og glade da kveldens øving var over.
Etter det har karrieren ligget litt brakk, kan en si.
Men trekkspill har altså stått høyt oppe på ønskelista lenge, og for noen måneder siden kastet jeg meg uti det. På ebay.
Inkludert frakt og fortolling kom hele herligheten på ca 1200 kr. Onde, onde tunger ville ha det til at jeg hadde bestilt et barnetrekkspill. Men jeg hadde sett youtuber hvor voksne karer spilte på samme type, så jeg følte meg trygg.

UPS leverte boksen på jobben min. Jeg var litt overrasket over hvor liten den esken var, igrunn. Unødvendig å si at jeg var svært spent da jeg tok det med hjem for å pakke opp. SVÆRT spent. Jeg var spent på å se trekkspillkassen også. Ja, det stod at det kom «with case».
Det var kanskje ikke HELT etter planen at the case var en gul skolesekk, med røde remmer, og at den i tillegg rommet hele det nye trekkspillet mitt.
Men jeg var fremdeles ved godt mot. Tok det på meg. Eller… prøvde. Det var ikke så lett, for jeg fikk ikke armene inni de trange remmene. Tenkte så:

  1. Nei og nei og nei. De onde tungene hadde rett.
  2. Hmm.. Hvem trenger vel remmer. Jeg kan spille uten remmer.
  3. Kan ikke det, vettu. Man KAN jo ikke spille trekkspill uten remmer.
  4. Kanskje jeg skal prøve å se om disse remmene kan løsnes litt på.

Eureka!

Trekkspillet passet perfekt. Jeg spilte noen toner. Katten min døde. Jeg trodde ihvertfall det først. Så løp hun ned i kjelleren, og tasset mistenksomt opp igjen et par timer senere. Med ørene flatt.
Anyway: jeg fikk spilt akkurat nok til å høre at det var god lyd i det, bare litt ergerlig at mange av akkordknappene ikke virket. Men det var sikkert ikke så farlig.
Så kom mannen min hjem og jeg fikk ikke lov skjønte at det var greit å ta en pause.

Etter å ha prøvd å spille noen ganger tenkte jeg at jeg kunne se på den håndskrevne lappen som lå ved trekkspillet da jeg fikk det. Der stod det – faktisk – at de hadde sikret det mot transportskade ved å sette inn en beskyttende plate foran ved akkordknappene. Begeistret fant jeg frem en bittebittebitteliten skrutrekker jeg hadde og opererte fikset trekkspillet mitt. Voila! Et fullstendig fullkomment instrument.

Illustrasjonsfoto. Ikke mitt trekkspill, men et PRIKK likt.

Illustrasjonsfoto. Ikke mitt trekkspill, men et PRIKK likt.

De første gangene varmet jeg opp med When the Saints go marching in. Ja, jeg varmet opp så heftig at det ble med oppvarmingen. Jeg hadde bare funnet C-akkorden, så det ble litt sånn ensformig, kan du si.

En gang dristet jeg meg til Ja, vi elsker. Tenkte en stund at det ville gå bra, men til slutt gikk den så høyt at jeg måtte synge de høyeste tonene før jeg beveget meg nedover igjen. Ja, det må vel være eneste bakdelen med å ha et lite trekkspill, det er liksom ikke nok tangenter.

Jeg gidder ikke å gå ned i kjelleren for å ta et muntert selvportrett med det på armen nå. Jeg skal heller øve for å kunne gi dere en fin YouTube-snutt. En gang. Gled dere!