Grunner til å være gift

Guttungen er hos faren sin. Mannen min jobber i dag.

Om vi skal ta en oppsummering over hvordan jeg har klart meg:

Jeg har trent.
Vel og bra det, men jeg brukte 3 timer fra jeg dro på meg løpetightsen til jeg kom meg ut døra.
Og jeg aner virkelig ikke hva jeg brukte den tiden til.
Jo… jeg husker vagt at jeg bl.a. leste reklameaviser i sengen mens jeg drakk en espresso og spiste nøtteblanding, og håpet at mannen ikke skulle legge merke til nøtterester når han kryper til køys.
Også lå jeg visst på sofaen og surfet på nett en liten stund. Og jeg brettet litt tøy. Man kan gjøre litt av hvert i treningstøy, tydeligvis.

Etter trening har følgende skjedd:

  • 1 porsjon frossenblanding av noe pastagreier. Ikke godt engang. Hvorfor har vi sånn i fryseren?
  • 3 daimknuter
  • 160g Stratos med hvit sjokolade inni.
  • 3 episoder av «Unge mødre gifter seg» på web-tv. Uæææh! Hvordan havnet jeg borti det? Jo, det var etter at jeg hadde ramlet utpå med:
  • 2 episoder av Ullared.
  • Ukjent antall glass med brus

Jeg har på meg den styggeste ullgenseren jeg kunne oppdrive. Jeg har håret i en stygg knute. Jeg har sjokoladeflekker på kinn og på hender.

Dette viser nok en gang at jeg aldri, aldri kan bli skilt. Herregud.

 

Jeg har plassert min blogg i <a href=»http://bloggurat.net/kart/registrere/5794/kolbotn»>Kolbotn</a&gt; på <a href=»http://bloggurat.net/kart/»>norske bloggkart</a>!

Palma og bokhandel og sånn

Vi har vært på ferie, vi. For et par uker siden. Ja, det var der jeg kjøpte den forsoningsundikken, for sånt lekkert undertøy får man vel ikke i Norge.
Jeg og mannen og sønnen og moren min på tur.
Guttungen sov sammen med mormor, så her var det rom for både å være sammen hele gjengen, og for å bare være litt ektepar.
Ferie i september er jammen ikke dumt altså!

Vi var i Palma. Sånn som vi pleier, kan jeg nesten si.
Sist vi var der var bryllupsreisen i fjor sommer. Vi elsker byen rett og slett.

Vi måtte innom vår favorittbokhandel. Den vi på en tidligere tur snublet litt tilfeldig over, og som vi falt for umiddelbart.
Fine Books heter den. Den er vanskelig å beskrive. Du tror du går inn i en liten bokhandel. Du går ned trapper, forbi hyller, inn i nye rom. Det er bøker overalt. Ting. Den er så innholdsrik og du tenker hele tiden at nå har jeg sett alt. Så er det flere hyller bak neste hjørnet. Vi blir så begeistret hver gang vi går inn i den, og tar oss alltid god tid.
Rod driver den. En litt eldre engelskmann, veldig engelsk, veldig morsom. Bokhandlernes svar på skrotnisse, tenker jeg vi sier.

Så nederst i dette innlegget må jeg legge ut en stor kladeis med bilder fra denne fantastisk perlen i en trang gate bak katedralen.

Noen ganger er de merkeligste ting som setter seg fast som de beste opplevelsene.
En av mine slike stunder: I baksetet i taxi på vei ut av Palma.
Det er mørkt ute.
Bilvinduene er åpne.
Taxien kjører alt for fort, og spiller Gotye veldig høyt.
Og jeg har aldri vært så rolig, føles det som.

 

Forsoningsundikk

Vi er ikke så gode på krangling, jeg og mannen. Det vil si; vi gjør det ikke så ofte.
Og når vi er uenige om det, så finner vi ut av det ved KONSTRUKTIVE SAMTALER. Jah.

Men det er jo ingenting i veien for å være i forkant før en eventuell stormfylt krangel.
Før jeg viser frem mitt hemmelige våpen, så kan jeg bare nevne at vi er i overkant begeistret for Sauen Shaun. Vi bruker guttungen som alibi, og jubelen står rett og slett i taket når vi oppdager en ny dvd og kan ha Shaun-maraton.

Så jeg har altså gått til innkjøp av denne.
Planen er like genial som den er enkel.
La oss si at han en av oss har vært teite. La oss si at det blir en skikkelig krangel. La oss si at isfronten er til å ta og føle på.
Da skal JEG ta ansvar for situasjonen. For hvem kan være sint på en real gla’jente som danser Sauen Shaun-dansen ikledd denne før leggetid?

Undikken foran

…og bak

En sånn dag

En sånn dag, du vet, da dere sover til dere våkner av dere selv. Og kysser i nakken og sover litt til, bare fordi dere kan. Om litt står han opp, kommer tilbake med armene fulle av aviser og verdens største kopp med kaffelatte, akkurat slik du liker den best, og du får stablet opp putene slik at du sitter akkurat perfekt. Fra avisene leser du bare de gode artiklene, de du har spart fra i går, til akkurat en slik stund.
Når du kommer fra badet er alt klart, slik det pleier. Han har helt chai i koppen din, og kokt egg foran asjetten. De nystekte rundstykkene ligger i kurven, og det er satt frem nugatti til dessertskiven.
Mens dere spiser reiser du deg, drar frem en bok som ei venninne har skrevet, og leser høyt et utdrag som betyr mye for deg.
Utenfor skinner sola, Van the Man jazzer seg i stua, og du kjenner at denne dagen virkelig har potensiale.

På kvelden skal du se venninna stå på en scene og lese teksten sin, og du vet den er bra. Og når du tekster henne for å avtale en middag, så sier hun at det er festaften for Ragnar Hovland før det er hennes tur. Ikke alle vet det, men du elsker faktisk Hovland; han er kanskje den eneste som kunne gjort deg målløs og komplett starstruck.
Men først har du tid. En lørdag med lang formiddag etter frokost, mer kaffe, mer aviser.
Og du rekker en joggetur. Ikke en lang denne dagen, men du rekker det, og du må det, fordi du vet at det ikke blir så mange flere av slike dager i år, hvor sola varmer, og alt er grønt.
Og skogen svikter ikke. Den byr på både motstand og ro. Og smerter i kneet fordi du jogga et par dager tidligere, men det er en smerte du kan leve med.

Etter en dusj og påkledning svinger du kroppen rundt og spør din kjære «Tror du Hovland synes jeg er fin nå?», og det tror han.
Dere finner gratis parkering på Vika Terasse, og når dere går mot Karl Johan kjenner du at du er stolt av å gå med den kjekkeste mannen. I dag har han på seg den kule, svarte skjorta fra bryllupet. Åh.
Dere kommer frem og møter samtidig de fine venninnene. Passe tidlig ute, og får sitteplasser til arrangementet hvor dere vet det vil bli kamp om plassene.
Og der ser du Hovland komme inn i lokalet, og du vet at du ikke tør å gjøre det du burde gjort når du ser ham.
Enten
1) Si til ham: I am a fan.
(Når man møter en helt, så virker det for meg naturlig å si det på engelsk. Gjør det ikke?)
2) Ta et selvportrett av deg selv og ham med iPhonen, kanskje mens du lager kaninører på ham.
Ingen av disse tingene gjør jeg, og det høster jeg anerkjennelse for fra mine nærmeste.

Fra Ragnar Hovland. Til meg!

På scenen kommer Erlend Loe og Knut Nærum. De leser tekster av Hovland. Og det er også en annen dame som du ikke husker navnet på, og så er det musikalske innslag av Polkabjørn og Hallvar Djupvik, og ei annen dame du heller ikke husker navnet på, som kommer fra Hardanger og har god stemme og er god på gitar. Og der kommer Hovland selv og du ler og du ler. Sammen med de andre.

I pausen benytter du anledningen til å gå på do, og når du kommer ut står han der, han fine mannen din. Og han smiler sånn. Han gir deg en bok. Den nye utgaven av Sveve over vatna av Hovland, og når han åpner den ser du hilsningen, og du blir så glad. Så veldig glad! Han hadde gått ut for å se om boken var til salgs, og det var den. På vei inn igjen så han tilfeldigvis Ragnar Hovland, og han hadde visst sagt at jeg var en stor fan. Så da slapp jeg å si det selv. Gode mannen.

Tilbake i salen er det nå klappet og klart for en nervepirrende Literary Death Match, og du vet ikke helt hva som venter. Noen sier at det er som Idol for forfattere. Der er Mimir Kristjansson, Flu Hartberg, der er Marianne Clementine Håheim og ikke minst Kristine Tofte. Og alle har gode tekster. Ulike tekster. Du har lest teksten til Kristine før, men når du ser henne stå på scenen, og hun er forførerisk, sexy, morsom og alt det andre hun kan være. Åh. Åh! Du har lyst til å reise deg.

Hun fine

Peke på henne og si. Hun er MIN venninne. Hun er MIN forlover. Men dette handler ikke om deg, så du gjør ikke det. Hun går seirende ut av det. Selvfølgelig gjør hun det. Etter å høstet all ros fra dommerene og satt barten på Hemingway.

Fryktinngytende dommere

Du jubler og klemmer og går ut i kvelden med mannen tett inntil og boken i vesken. Du er sulten og dere stopper på 7-11. Du tar en grillpølse i brød. Faktisk. For å ta med hjem. Og akkurat når du tenker at kvelden ikke kan bli bedre så ser du sjokoladekake i disken. Verdens største, med et tykt lag med glasur. Mens du betaler kommer mannen bort til kassen med en film han har funnet. Shame. Og du skal komme hjem, sette deg i sofaen, helt inntil mannen, og du skal spise grillpølse i brød og verdens største sjokoladekake med glasur, og dere skal se Shame som er så grenseløst god film, helt til det er langt på natt og du kan krype inntil.

Ja, du vet. En sånn dag.

På’n igjen

Jeg gir etter for et umenneskelig, massivt press (fra meg selv) og skal nå gjøre et nytt forsøk på blogging.

EGENTLIG skulle jeg vært forfatter, billedkunstner eller noe annet kreativt, men siden jeg har valgt å vie mitt liv til den fryktinngytende transportbransjen får jeg nøye meg med blogg.

Hva den skal inneholde vil bare tiden vise. Livet mitt som forstadsfrue består av mange spennende ting som barn, mann, katt, stasjonsvogn og et gult, lite rekkehus, så her mangler det ikke på inspirasjon.

Plutselig tilbake.

Sengekos

Vi ligger på sengen og skal snart slukke lyset. Johnny leser Ulvetid. Og deler.
«For å være blant fiffen i England er det en fordel om man heter Howard, Percy, Talbot eller Stafford.». Han forteller litt videre før han leser videre i stillhet.

Jeg vil også dele med ham det jeg inntar, og viser ham iPhone-skjermen som jeg leker på.
«Ser du denne fuglen? Den røde her er stor og tung og kan velte tunge ting. Og den hvite her kan slippe egg ned og knuse ting før den flyr videre opp i lufta. Den lille gule er en sinna rakker som kan sette inn ekstra fart og kraft.».
«Fine greier, pus», sier han, allerede tilbake i boken sin.

Vi har alle vårt. God natt.

All by myself

I morgen tidlig reiser min sønn og min mann på mini-ferie til Sørlandet uten meg. De skal være borte helt til onsdag. Jeg skal jobbe, derfor denne turen uten meg.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre utenom arbeidstid de neste dagene. Hadde jeg hatt enda hatt litt lut, så kunne jeg gått for lut og kaldt vann i det minste. Hadde jeg kjent noen hunder så kunne jeg gått til hundene. Så da blir det vel heller til at jeg går åt skogen, da.

5 dager alene. Jelp!