Dramatisk morgen

Det var en tøff start på dagen i dag. Ja, på uka, kan vi vel si.

Tenk dere selv:
Du er klar – veldig klar – for å smugspise en daimknute, eller flere, som frokostdessert. Du har tatt frem posen, og du vet at disse må varmes noen sekunder i mikroen for å bli perfekte.
Og da – akkurat da – kommer det noe i veien. Bokstavelig talt.

Hun prøvde åpenbart å si meg noe. Jeg vet ikke helt hva.

Hun lot som om hun sov, faktisk.

Hun vendte meg ryggen, faktisk.

Måtte ty til drastisk tiltak, og fristet henne med en gøyal papirball.

Hun lot seg lure, men var skuffet. VELDIG skuffet.

Mor var derimot veldig fornøyd.

Krise avblåst.

Da jeg dro på jobb snakket hun ikke til meg, og da jeg måtte innom litt senere for å låse inn guttungen som skulle hente sekk etter høstferie, så lå det en død, mishandlet mus på dørmatta. Guttungen så den, advarte meg, og jeg greide å låse døra uten å se ned.

I get the point, kattefaen lillekattepus.

Problemet mitt NÅ er at mannen har klienter utover ettermiddagen, og er ikke hjemme før 1945.
Og jeg vil hjem før den tid. Uten å se kadaveret på dørmatta, og langt mindre håndtere saken.
Faen, altså. For en dag.

Morgentraumatikk

Nå sitter jeg egentlig bare på jobb og gruer meg til å gå hjem.
Det er katten. Igjen.

I dag tidlig trente jeg før jobb (ja, der fikk jeg flettet det inn på en snerten og subtil måte, sant?).
På vei tilbake for å dusje kom pus frem fra buskene og lekte rundt bena mine mens jeg gikk de siste metrene til døren.
Da jeg akkurat hadde kommet innenfor så jeg det.
På dørmatten utenfor. Død mus. Bena i været.
Dette var for mye å bære for meg, og jeg lukket døren og stengte pus ute.
Jeg hørte romstering fra trappen, og forstod at her foregikk det spising/leking/herjing med lik.

Dusjet. Sendte sønnen ut for å se på situasjonen.
Han følte seg ikke som mann nok til å fjerne kadaveret som lå i en krok, men han fikk forklart hvor det lå. På den måten greide jeg å forlate huset uten å se på den.

Nå vil jeg egentlig ikke hjem før mannen kommer og tar seg av dette.

Jeg har delt dette med alle kolleger som har krysset min vei i dag, men ennå må det bearbeides. Derfor uinteressant bloggpost.

Kattedør er bare så jævlig utelukket.

Koselig med pus

Vi har katt. Det må man jo ha når man lever det glade forstadsliv.
Rekkehuset og stasjonsvognen får jeg heller komme tilbake til senere, dere blir pent nødt til å vente.

Pusekatten

Katten. Lissie, men går oftest under navnet Pus. Hun er ca 8 måneder.

Pen, sant?

Lissie har vist seg å være en liten seriemorder. En forfengelig og kosete en, riktignok, men likefullt en kald drapsmaskin som viser stor tilfredsstillelse når hun fanger, torturerer og så spiser. Den første tiden gikk det med mest edderkopper, stankelbein og fluer. Hun var nesten på grensen til søt der hun tasset inn med en mygghank forsiktig i munnen, slapp den på gulvet, dasket den lett med poten når den forsøkte å rømme, for så å glefse den i seg, og slikke seg fornøyd rundt munnen. Sjarmtrollet til mor.

Ikke fullt så kjempesjarmerende den dagen hun satt på rekkverket utenfor kjøkkenvinduet men munnen full av noe rart. «Er det en haug med kvister?», tenkte jeg og gikk nærmer. Åh neida. Det var beinrester og en fuglefot som hun satt med i kjeften.
To ting kan dere like gjerne lære om meg først som sist. Jeg har en rekke fobier.
To av de viktigste:
1) Lik
2) Fugler.
Kombinasjonen blir for mye for meg, så dette kunne jeg ikke forholde meg til. Jeg skulle sikkert skrytt av lille jegerpus, men jeg kunne ikke se på. Jeg lagde middag, og hver gang jeg skimtet henne i øyekroken satt hun der, stolt, med kadaveret hengende i munnen. Det tok en god time før hun resignerte. Bortsett fra noen kjøttrester på trappen så vi ikke mer til fuglen.
Noen uker senere snakket vi ved middagsbordet om at det var dumt vi ikke tok bilde av henne med fugl i munn. Hennes første fugl og greier. Slike milepæler, og vi hadde ikke dokumentert/instagrammet i det hele tatt.
Ikke mange minuttene senere fikk min mor (på besøk fra Barteland) øye på pus som jagde en mus frem og tilbake utenfor. Hele familien stimlet nysgjerrig til vinduet. Endelig gjorde pus jobben hun var ansatt for.
Bare at når vi igjen fikk øye på henne så lekte hun rundt med en fugl. Min nysgjerrige sønn gikk ut for å se nærmere på opptrinnet. Han kunne se at hun slang fuglen rundt, og på et tidspunkt kunne han også bekrefte at fuglen var død. Helt til han hørte et «Skvæææk» fra den.
Her grep min mors moderlige instinkter inn, og hun forbarmet seg over denne lille fuglen. De tok den med inn, skadet, redd og såvidt liv i kroppen.
Jeg var IKKE komfortabel med å ha en døende fugl i stua, og den måtte fjernes. Den ble lagt i tørkepapir på verandabordet «i tilfelle den skulle kvikne til». Den gjorde ikke det, vettu. Den led.
Mannen i huset holdt ikke ut denne dyreplagingen lenger, og gikk ut på verandaen, hentet fuglen, og gikk ut på andre siden. På dette tidspunktet skjønte poden at jeg hadde problemer med hele greia.
Han tok frem iphonen, tastet hektisk, og la armen rundt meg.
«La oss høre på dette, mamma!», sa han. Og der kom fra Spotify:

Some things in life are bad
They can really make you mad
Other things just make you swear and curse.
When you’re chewing on life’s gristle
Don’t grumble, give a whistle
And this’ll help things turn out for the best…

And…always look on the bright side of life… Always look on the light side of life…

Siden dette har vi også hatt mus som har blitt båret inn av pus, pilt rundt før de har endt sitt liv. Koselig med katt!