Nyttårsforsetter – en analyse

1. januar tenkte jeg at et greit nyttårsforsett ville være å blogge litt hver dag. Heldige dere, lissom.

Så. Hvordan synes jeg selv det har gått? Tatt i betraktning at mitt forrige innlegg er datert 1. januar ser jeg et visst forbedringspotensiale.

Dere er sikkert spente på hva som har skjedd siden sist? Ja, klart dere er. La meg oppsummere:

• Jeg har klippet meg kortkort. Let’s face it; permanent er sjelden en kjempegod idé. Tross alt.
• Jeg har øvd på trekkspillet. Dvs jeg har spilt første vers av Amazing Grace ti ganger. Litt haltende, men hva annet skal man forvente?
• Saken jeg vant i tingretten ble anket. Denne uken trakk han anken. I mellomtiden har jeg vært lemen-sinna. Og brukt så mye penger på advokat at jeg prøver å regne ut hvor mye penger jeg kan tjene på å selge kroppen min. Ikke mye,
• Vi har kjøpt oss Apple TV. Ikke heng deg opp i forrige punkt nå. Denne fantastiske boksen koster bare 1/3 av en advokattime. FØR moms. Den har vært revolusjonerende for oss på så mange plan. Hvorfor har ingen sagt før hvor lurt det er?
• Vi har også kjøpt billetter til Mumford & Sons, Else Kåss Furuseths Kondolerer, Beranek Holm og Are Kalvø. I tillegg til billettene til Springsteen-konserten som katta ga oss til jul blir dette våren sin.
• Jeg har bestemt meg for å løpe jogge Nordmarka Halvmaraton. Sjukt opplegg.

Jeg kommer tilbake med mer senere. Kan (åpenbart) ikke love når.

Tuddelu.

Her er forresten Youtube-snutten som gjorde at jeg måtte spille Amazing Grace. Ikke fordi det er verdens feteste låt, men fordi denne fantastiske videoen viser spilleglede på sitt aller beste. Se den, da vel! Hele!

Ut av skapet

Jeg har litt sånn organiseringsbonanza gående om dagen. Skuffer og skap endevendes, massevis av skrot kastes, saker og ting puttes i oversiktlige bokser og får faste plasser. Det er veldig tilfredsstillende, faktisk. Og overraskende mye enklere enn det jeg har trodd all den tiden jeg har utsatt å gjøre det.

I dag var det tid for skapet i mellomgangen. Det stooooore skapet innfelt i veggen.

Minst 15 cm bredt!

Jeg tenkte at dette ville bli easy-peasy, for det er faktisk begrenset hvor mye man får plass til inni et sånt skap.
Eller… Think again. Jeg tok ut og tok ut og tok ut ting. Og så tok jeg ut litt til.
Dere lurer sikkert på hva som var i skapet? Jeg skal ikke holde dere på pinebenken lenger.

Litt av fangsten

Jeg fant… ja, det hadde kanskje vært enklere å komme på ting jeg IKKE fant der, men jeg skal forsøke:

• LP-coveret til Tre Små Kineseres 365 Fri. Et glitrende album, men det er ingen skive inni coveret, og dessuten har jeg bare en gammel platespiller på hytta hvor jeg aldri er.
• 6 håndvesker, hvor ca 5 stk jeg sikkert aldri kommer til å bruke igjen.
• 105 til og fra-lapper til julepresanger. Jeg gir ca 10 julegaver i året.
• 20 julekort. Ja, har jeg noen gang sendt et eneste julekort?
• 2 kabelmodembokser. Aldri hatt bruk for i dette huset, aner ikke hvor jeg har de fra.
• 1 adapter som jeg ikke husker hva er til
• 2 Norgespakker som jeg har hatt der i minst 2 år, for «det er jo så kjekt om jeg skulle sende noe i posten!».
• Insektsspray
• Lightergass
• 2 bokser maling, stod visst igjen etter forrige eier.
• Julekalender
• 3 stk 17. mai-flagg
• 5 stk 17. mai-sløyfer
• 1 lang remse med sånne dobbeltsidig limputer. Jeg vet at jeg tenkte en gang at disse var nyttige til noe spesielt, men jeg husker ikke. Enlighten me!
• En påskedusk som guttungen har lagd.
• 7 ruller gave/jule/gråpapir
• Øreklokker
• 3 VHS-kassetter. Ja, ikke det at jeg har hatt VHS-spiller de siste 7 årene, men…
• 4 tapedispensere med nesten full rull tape. Ja, dette er tross alt skapet for bl.a. tape, og det er jo ikke alltid lett å huske om man har tape.
• 1 rull søplesekker
• 1 perm med bl.a. 3 prospekter for rekkehuset vårt da vi kjøpte det. Ja, kjekt å ha noen, lissom.
• 1 hammer. Ah, det var DER den var. Da hadde jeg jo ikke trengt å kjøpe den andre.
• 1 sykkelhjelm
• 1 garnnøste. Garnnøste!? WTF?
• 1 truse. Truse!? Ja, ren og pen heldigvis, men læll!
• Limstift
• 1 perm med noen regninger som skulle betales inni. Jeg satser på at jeg har fått purringer på samtlige nå, og kastet alle sammen.
• Brannslukningsapparat. Puh!
• 2 handlenett. Ja, KANSKJE JEG SKAL HUSKE Å BRUKE DE, DA!?
• Skotskrutet sløyfebånd. Javel!?

Ja, dette var store deler av fangsten. Jeg mente at jeg sist ryddet i dette skapet for et drøyt halvår siden, men nå begynner jeg å lure på om jeg var full den gangen.

Jesus, altså. Nå er mye av det kastet. En hel del omplassert, og noen få av tingene har fått flytte inn igjen.

Good old VHS. Sikkert bare 20 år siden jeg så på disse sist.

I morgen skal jeg begynne på boden.
Det blir vel innleggelse på mandag, tenker jeg.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Svært Nyttige Beautytips™ 1.0

Hvorfor nøye meg med Svært Nyttige Treningstips™?

Jeg utvider til en skjønnhets- og velværekategori.

Først ute:
En eksklusiv guide til hvordan lage din egen leppestift/-pomade.

Ingredienser:

Vaselin, diverse rester av leppestifter

Laboratorieutstyr:

Egnet beholder (f.eks. lysholder fra Ikea) og teskje

Fremgangsmåte:

Leppestiftrester legges i egnet beholder

Vaselin tilsettes

Blandingen settes i mikrobølgeovnen på høyeste effekt, i en god del sekunder, til den inntar en viss flytende form

La stå litt til i mikroen til den har HELT flytende form. Obs obs, varmt! Aiaiai!

Mixturen helles over i vaselinboksen, som du i mellomtiden har tømt for resterende innhold

Ferdig emballert settes produktet til kjøling

Voila!

Det er første gang jeg gjør dette siden ca 1992, så dere kan selv tenke dere at dette var et spennende eksperiment.

Identifisering av forbedringsområder:

• Litt av massen ble liggende på utsiden av beholderen før lokket ble påsatt og produktet gikk inn i kjøleprosessen.

Dette førte til at lokket klistret seg fast til beholderen i løpet av natten, og ble tilnærmet umulig å løsne.
Noe som igjen førte til at man ankom arbeidsplassen noe senere enn planlagt, etter å ha møysommelig jobbet med neglene og ødelagt neglelakken på tommelen.

• Produktet befinner seg i en vaselinboks. Jeg vil ikke ha en vaselinboks liggende på pulten.

Og har jeg den i bukselomma ser det enten ut som jeg har en vaselinboks eller en snusboks der. Neitakk.
Produktet kommer senere til å gjennomgå en ny oppvarmingsprosess for så å helle noe over i en liten Carmex-boks.

Konklusjon:
Eksperimentet var vellykket i den forstand at det føltes behagelig på leppene, og takket være et godt utvalg leppestifter iblandet vaselin ble det en god farge, uten for tykk leppestiftfølelse.

Jeg ønsker dere lykke til!

Min Cohen

Vi har vært i Halden. Sammen med mange tusen andre har vi sett Cohen på Fredriksten Festning.
Det er ikke første gang; vi har sett ham tidligere både sammen og hver for oss.

Cohen er kanskje den som fulgt meg lengst. Aldri veket siden jeg oppdaget I’m Your Man da jeg var 10 år.
Og derfor føler jeg et slags eierskap til ham. Feilaktig nok.
Jeg har på langt nær hørt alle låtene hans. Jeg kan ikke synge med på alt han har gjort.
Ikke kan jeg redegjøre for eksakt når han har levd som en munk eller hvilket år han egentlig traff Marianne på Hydra. Jeg har et godt knippe med favoritter av ham som er viktige for meg, og jeg trenger ikke kjenne godt etter engang for å vite at han er en av få jeg VIRKELIG elsker.
Jeg føler at han er MIN, og jeg vet ikke om jeg vil dele.

Men det VAR fint å se tusenvis av andre stå som tente lys å se ham, å tenke at han betyr minst like mye for de som for meg. Og da han åpnet med «Dance me till the end of love», så var vi sikkert bare ett av over hundre par tilstede som har danset bryllupsvals til den.

Før konserten leste jeg VGs anmeldelse av konserten i Bergen dagen før. Den var forsåvidt bra. Men han brukte ord som Dommedag, at han holder blikket mot himmelen under hver eneste låt som for å forsikre seg om høyere makter følger med, og at Cohen ikke har mye igjen hva tid angår. Jeg lurer på hvilken konsert han egentlig har vært på. Cohen var akkurat like mye tilstede og like sprek som han var for 3 år siden, for 4 også for den saks skyld. Han har blikket på publikum, på de fantastiske kordamene, på alle i bandet under låtene. Han leker med synthen, gitaren og munnharpe. Han danser seg inn og ut fra scenen, han spøker og forfører.
Dette var ingen dommedag, dette var ikke farvel. For all del; ingen vet hva fremtiden bringer, og alle møter kan være et farvel, men ingenting tydet på at dette er en mann som ikke kan begeistre i flere år fremover.

Magien for min del kan jeg ikke formidle, men jeg skal være overbærende.
Overbærende ovenfor de som måtte rope låttittel det høyeste de kunne med en gang det gikk opp for de hvilken sang som kom.
Jeg skal være overbærende ovenfor de malplasserte 20-åringene som gikk rundt på området med glowsticks. For jentene som stod der tomme i blikket og ikke visste helt hvorfor de var der. For de fulle menneskene som satt på tepper og bare snakket under hele konserten. For ektemennene som stod ukomfortable og vagget med sammen med kulturfruene sine. For alle høye mannfolk som alltid stilte seg rett foran meg.
Det er greit. Jeg ser gjennom fingrene på alt dette. Hvis dere kan leve med en frue som vagget veldig, som en slags merkelig dans, under noen av låtene. Sang falskt når hun følte behov for det.  Og klappet vilt og hemningsløst og begeistret ved hver mulige anledning. De fortjente det både Leonard, kordamene, bandet, lyd- og lysteknikere. De fortjente hvert eneste klapp.
Cohen ER litt min.

Om dere vil følge Leonard Cohen & co på turné, så anbefaler jeg varmt deres Road Blog. Finnes også som en veldig sjarmerende og hendig iphone-app.

Avslutningsvis kan jeg vise dere at jeg har hatt en enorm progresjon som konsertfotograf det siste året.
Her kan dere se mitt bilde av Bob Dylan fra i fjor sommer:

His royal Bobness

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og her er mine bilder av Cohen. Bra, sant?