Halvmaraton. Lissom.

Bilde

Mens jeg venter på sommer

Det skumle med mine Svært Nyttige TreningstipsSvært Nyttige Treningstips™ 2.0 og Svært Nyttige Treningstips™ 3.0 er at de virker.

Noen mener sikkert at det kan diskuteres. Men de virker i den grad at jeg har fått det for meg at jeg skal løpe slowjogge en halvmaraton i slutten av juni. Nordmarka Halvmaraton. Akkurat den fordi jeg har knær som ikke tåler asfalt, og fordi naturen er min venn.

I den forbindelse behøver jeg litt hjelp av dere, internettet. Jeg er, som dere kanskje har forstått, ikke så bevandret i maratonkretser.

Altså.

Jeg er utholdende, men jeg er så treig, så treig.

Hvis jeg bare stiller i den åpne klassen uten tid, så kan jeg vel ikke si at «jeg har løpt en halvmaraton»?, kan jeg vel? Og hvis jeg skal være med i den gruppen så ser det ikke ut som jeg kan melde meg på engang. Bare stille opp. Får jeg ikke startnummer engang!?

Jeg KUNNE jo meldt meg på i den vanlige konkurranse-delen, men:

  • Innen den tid hører jeg til i klassen 35-40 år. Jeg er jo bare en fersking, også skal jeg liksom løpe med voksne?!
  • Jeg kommer mest sannsynlig til å havne sist i min klasse, og hvordan blir det da? Vil de peke og le? Rofler de?

Egentlig er målet mitt bare å gjennomføre, og å drite i å ha ambisjoner om tid, men heller tenke at jeg skal gjøre det litt raskere neste år. Men jeg vil da si at «jeg har jogget løpt en halvmaraton!».

Akk. Så mange ting å ta stilling til.

Mannen min skal også løpe, men siden han er mye raskere enn meg så vil han rekke å ta en dusj, gjøre opp et bål, grille pølser, koke kaffe og sånne ting mens han venter på at jeg skal komme i mål. Selv om jeg starter før ham.

Mens jeg har skrevet dette så har jeg spist 150 g Crispo, så jeg er god på multitasking, i det minste. Det er jo alltids noe.

Nyttårsforsetter – en analyse

1. januar tenkte jeg at et greit nyttårsforsett ville være å blogge litt hver dag. Heldige dere, lissom.

Så. Hvordan synes jeg selv det har gått? Tatt i betraktning at mitt forrige innlegg er datert 1. januar ser jeg et visst forbedringspotensiale.

Dere er sikkert spente på hva som har skjedd siden sist? Ja, klart dere er. La meg oppsummere:

  • Jeg har klippet meg kortkort. Let’s face it; permanent er sjelden en kjempegod idé. Tross alt.
  • Jeg har øvd på trekkspillet. Dvs jeg har spilt første vers av Amazing Grace ti ganger. Litt haltende, men hva annet skal man forvente?
  • Saken jeg vant i tingretten ble anket. Denne uken trakk han anken. I mellomtiden har jeg vært lemen-sinna. Og brukt så mye penger på advokat at jeg prøver å regne ut hvor mye penger jeg kan tjene på å selge kroppen min. Ikke mye,
  • Vi har kjøpt oss Apple TV. Ikke heng deg opp i forrige punkt nå. Denne fantastiske boksen koster bare 1/3 av en advokattime. FØR moms. Den har vært revolusjonerende for oss på så mange plan. Hvorfor har ingen sagt før hvor lurt det er?
  • Vi har også kjøpt billetter til Mumford & Sons, Else Kåss Furuseths Kondolerer, Beranek Holm og Are Kalvø. I tillegg til billettene til Springsteen-konserten som katta ga oss til jul blir dette våren sin.
  • Jeg har bestemt meg for å løpe jogge Nordmarka Halvmaraton. Sjukt opplegg.

Jeg kommer tilbake med mer senere. Kan (åpenbart) ikke love når.

Tuddelu.

Her er forresten Youtube-snutten som gjorde at jeg måtte spille Amazing Grace. Ikke fordi det er verdens feteste låt, men fordi denne fantastiske videoen viser spilleglede på sitt aller beste. Se den, da vel! Hele!

2013 – a recap

Godt nytt år!

Såh… Hvordan skal jeg oppsummere 2013 så langt?

Nyttårsfilmen sin det!

Akkurat da klokken bikket midnatt gjorde den det samme på filmen vi så. Etter kalkunmiddagen endte jeg nemlig opp i sofakroken med en skikkelig hått mann.
Vi klikket oss gjennom utallige titler på Netflix før vi gikk for New Years Eve.
Stjernespekket indeed, og må kanskje bli vår nyttårsversjon av julens Love Actually.

Etter film var det vips i seng, mannen måtte nemlig opp noen få timer senere for jobb. Jeg var ikke trøtt. Selvfølgelig ikke, hvem er trøtt 00:20 på nyttårsaften? Så jeg tilbragte et par meningsfylte timer med Wordfeud. Innimellom var jeg oppe tre ganger for å hente påfyll av smågodt som jeg smugspiste i mørket. Ja, jeg hadde skrudd ned lysstyrken på iPad-skjermen mens jeg feudet.

Apropos! Jeg fikk iPad til jul! Akkurat da jeg trodde at jeg ikke kunne bli mer glad i den mannen klinket han til og overrasket meg med en fin, hvit iPad, med fiiiint sort etui. Jeg ble så glad at jeg har kost på iPadden ever since. Jeg burde kanskje kost enda mer på mannen isteden, men jeg tror ihvertfall han skjønner hvor glad jeg ble for den.

For første gang i natt praktiserte jeg samsoving med Padda. Så jeg sov forståelig nok ikke så alt for godt. Jeg var både redd for at den skulle falle utfor, eller ikke få puste eller kommer i klem eller – gud forby – gå tom for strøm.
Da mannen stod opp våknet jeg. Pus kom deisende inn, glad for å se et livstegn fra meg. Hun tråkket seg plass på brystet mitt. Ble ikke fornøyd. Tråkket seg plass i ansiktet mitt med klørne. Gjespet fornøyd med kattematånde, og var åpenbart ikke ferdig med å tråkke.
Ut, kattefaen lillepusekatt!
Etter en stund med infernalsk krafsing på døra og sår mjauing slapp jeg henne inn igjen. Hun tråkket rundt. Lå litt ved siden av, satt litt i vinduet, lå litt her og lå litt der. Jeg småslumret i noen minutter, men resignerte og anså meg selv som våken. Satte meg opp i sengen. Åh, men i helvete! Kattepusen hadde driti i sengen. Rett ved skulderen min. Æææææsj. Det var kanskje derfor hun hadde vært så desperat og mjauete? Kanskje hun egentlig bare vår dårlig i magen? Og hvorfor hadde hun ikke gått på doen sin? Eller mast på ytterdøren? Jeg åpnet døren, og hun føk ut.
Med en en moderlig omsorg (og en god dose avsky) tok jeg med lakenet til vask. Heldigvis ikke noe spor på madrassen.
Jeg skulle forsiktig fjerne ekskrementene med tørkepapir. Voldsomt som det hadde rukket å størkne, da!? Og disse hvite kornene i dritten? Hadde hun spist knekkebrød, lissom?
Jeg skrapte forsiktig og lukten som traff neseborene var ikke til å ta feil av. Punchknapp. Jeg hadde sovet på mitt eget smågodt.
Følelsene slet i meg. Skulle jeg være glad for at det ikke var dritt på lakenet mitt, eller skulle jeg sørge over at en av smågodtbitene hadde unnsluppet mitt ustoppelige søtsug i mørket?
Jeg sliter med å finne ut av det enda.

Nå har jeg vært våken i 6 timer. Jeg har spist havregrøt, smågodt, litt potetgull, mer smågodt, vasket og tørket laken, og tatt ned endel julepynt. Wordfeudet ganske mye. Kanskje noen timer.
Jeg hadde tenkt å benytte anledningen til å jogge i sol og dagslys, men innser at jeg må komme meg ut av pysjbuksa i såfall. Ææææh.
Jaja. Året er langt. Nok av tid til å jogge.

Mais oui, je joue de l’accordéon!

La oss være enige om én ting. I det minste.
Det finnes ikke noe kulere instrument enn trekkspill.

De kuleste har jo med trekkspill. Vi kan nevne i fleng; Mumford & Sons, Bob Dylan, Springsteen, Tom Waits og… ja, listen er så lang at jeg ikke gidder å fortsette.
La meg heller fortelle om trekkspillet mitt.

Legendariske!

Legendariske!

Jeg har alltid ønsket meg eget trekkspill, helt siden jeg og to andre jenter startet bandet «Three Little Dudes» i ca 1993. Det varte ikke så lenge, kanskje noen uker, men det var noen magiske uker.
Vi tok de instrumentene vi hadde.
Tina på strengene. Lill Bente på tangentene, på det gamle orgelet mitt.
Og jeg måtte ta morfars trekkspill.
Vi var ganske dårlige, så vi spilte alltid oppå annen musikk. Gjerne oppå Four Non Blondes.

En gang spilte vi til One med U2. Og da skjedde det noe. Plutselig satt den for min del. Jeg spilte den perfekt. Jeg mener bestemt at Tina og Lill Bente stoppet å spille og ble sittende – fjetret og måpende – å se på magien som åpenbarte seg. Vi var svimle og glade da kveldens øving var over.
Etter det har karrieren ligget litt brakk, kan en si.
Men trekkspill har altså stått høyt oppe på ønskelista lenge, og for noen måneder siden kastet jeg meg uti det. På ebay.
Inkludert frakt og fortolling kom hele herligheten på ca 1200 kr. Onde, onde tunger ville ha det til at jeg hadde bestilt et barnetrekkspill. Men jeg hadde sett youtuber hvor voksne karer spilte på samme type, så jeg følte meg trygg.

UPS leverte boksen på jobben min. Jeg var litt overrasket over hvor liten den esken var, igrunn. Unødvendig å si at jeg var svært spent da jeg tok det med hjem for å pakke opp. SVÆRT spent. Jeg var spent på å se trekkspillkassen også. Ja, det stod at det kom «with case».
Det var kanskje ikke HELT etter planen at the case var en gul skolesekk, med røde remmer, og at den i tillegg rommet hele det nye trekkspillet mitt.
Men jeg var fremdeles ved godt mot. Tok det på meg. Eller… prøvde. Det var ikke så lett, for jeg fikk ikke armene inni de trange remmene. Tenkte så:

  1. Nei og nei og nei. De onde tungene hadde rett.
  2. Hmm.. Hvem trenger vel remmer. Jeg kan spille uten remmer.
  3. Kan ikke det, vettu. Man KAN jo ikke spille trekkspill uten remmer.
  4. Kanskje jeg skal prøve å se om disse remmene kan løsnes litt på.

Eureka!

Trekkspillet passet perfekt. Jeg spilte noen toner. Katten min døde. Jeg trodde ihvertfall det først. Så løp hun ned i kjelleren, og tasset mistenksomt opp igjen et par timer senere. Med ørene flatt.
Anyway: jeg fikk spilt akkurat nok til å høre at det var god lyd i det, bare litt ergerlig at mange av akkordknappene ikke virket. Men det var sikkert ikke så farlig.
Så kom mannen min hjem og jeg fikk ikke lov skjønte at det var greit å ta en pause.

Etter å ha prøvd å spille noen ganger tenkte jeg at jeg kunne se på den håndskrevne lappen som lå ved trekkspillet da jeg fikk det. Der stod det – faktisk – at de hadde sikret det mot transportskade ved å sette inn en beskyttende plate foran ved akkordknappene. Begeistret fant jeg frem en bittebittebitteliten skrutrekker jeg hadde og opererte fikset trekkspillet mitt. Voila! Et fullstendig fullkomment instrument.

Illustrasjonsfoto. Ikke mitt trekkspill, men et PRIKK likt.

Illustrasjonsfoto. Ikke mitt trekkspill, men et PRIKK likt.

De første gangene varmet jeg opp med When the Saints go marching in. Ja, jeg varmet opp så heftig at det ble med oppvarmingen. Jeg hadde bare funnet C-akkorden, så det ble litt sånn ensformig, kan du si.

En gang dristet jeg meg til Ja, vi elsker. Tenkte en stund at det ville gå bra, men til slutt gikk den så høyt at jeg måtte synge de høyeste tonene før jeg beveget meg nedover igjen. Ja, det må vel være eneste bakdelen med å ha et lite trekkspill, det er liksom ikke nok tangenter.

Jeg gidder ikke å gå ned i kjelleren for å ta et muntert selvportrett med det på armen nå. Jeg skal heller øve for å kunne gi dere en fin YouTube-snutt. En gang. Gled dere!

Dommedag

Denne uken falt dommen i rettssaken om badet med fuktskader.
Jeg var saksøkt, og redd for at jeg skulle ende opp med å betale for en skade jeg verken hadde forårsaket eller kunne forutse.
Men jeg gjorde ikke det.
Jeg ble frifunnet, sa dommen. Betale egne saksomkostninger riktignok, men funnet fri for skyld.

Det første lyspunktet i denne lange, seige saken hvor først og fremst borettslaget har vært det verste å forholde seg til.
En lang Kafkasque-prosess gikk endelig min vei.
Om han som saksøkte meg vil ta saken videre med borettslaget så skal jeg heie på ham av hele mitt hjerte!

Nå kan jeg heller konsentrere meg om å blogge om VIKTIGE ting, som katten min, håret mitt og trekkspillet mitt.

Velkommen til Ødegården Borettslag. Lissom

«Vi ligger idyllisk til på Sofiemyr, med store grøntarealer og skogen rett inntil! Vårt borettslag består av 441 enheter, både blokkleiligheter og rekkehusleiligheter.»

Jeg har henvendt meg til styret i dette idylliske borettslaget en rekke ganger det siste året. Jeg har vist til takstrapport som kan angå, og kanskje interessere andelseierene, uten at jeg kan se at informasjonen har gått videre til beboere verken i styrereferater eller i generalforsamling.
Dette kunne handlet mest om at det har blitt oppdaget feil på de nye badene som kan angå opptil 65 andre leiligheter. Eller at også ser ut til å komme flere reklamasjonssaker pga takkonstruksjonen. Men akkurat dette handler mest om styrets (manglende) evne til å håndtere henvendelser.

Et bad til besvær!

Et bad til besvær!

I februar 2008 flyttet jeg inn i en av loftsleilighetene i Ødegården Borettslag. De som ble ferdige i 2001, og ga andeleierene en solid økning fellesgjeld.
Jeg trivdes godt i leiligheten, men i desember året etter overlot jeg den til en ny eier da drømmemannen ville slå seg ned i et rekkehus med meg.

Nærmere to år etter at jeg flyttet ut fikk jeg reklamasjon, da ny eier hadde oppdaget fuktskade på badet. Kjipe greier, men jeg kunne ikke påta meg ansvar for noe jeg ikke hadde kjent til.
Etter et par måneder fikk jeg en takstrapporten.
Rapporten konkluderte med at dette var en konstruksjonsfeil.
Ny eier fortalte at Ødegården Borettslag hadde først påtatt seg ansvar, for så å trekke dette tilbake, så han valgte å ta saken med meg isteden.
Jeg synes jo at dette var litt… feil, så jeg sendte en e-post til styret i Ødegården Borettslag.
Det var starten på noen interessante måneder:

Her er første, lange mailkorrespondanse (dette er en sånn link)

Denne førte jo ingen veier, men så fikk jeg en dag mail fra han i styret som visstnok hadde ansvaret for slike saker! Ja, det viste seg at han hadde sendt den feil, da

Neste, idiotiske korrespondanse (link)

(Innimellom her var det bl.a. en runde i forliksrådet og så en stevning til tingretten fra nåværende andelseier til meg.
Slitsomme saker, men det har ikke så mye med dette innlegget og Ødegården Borettslags styre å gjøre.)

Etterhvert ringte jeg borettslagets advokat i OBOS, for å be om en tilbakemelding fra ham. Han opplyste at han hadde for en god stund siden gitt styret tilbakemelding på at dette ikke var noe borettslaget skulle ta ansvar for, da det kun skyldtes feil på en bereder, og det var vitterlig beboerenes eget ansvar. En bereder!?! Jeg ER riktignok blond nærmest hjernen, men til og med JEG skjønte at dette ikke var snakk om en bereder. Så jeg sendte takstrapporten på nytt til styret og nå også advokaten. Dette er frrrryktelig spennende:

Tredje, frustrerende mailkorrespondanse (link her)

Og herifra eskalerer moroa. Det nærmet seg rettsak med noen veldig få uker, og jeg måtte overlate all kontakt med Ødegården Borettslag til advokaten min. Like greit, for jeg begynte å bli så lemen-sinna at jeg nok ikke kunne behersket meg.

Ødegården Borettslag bekreftet at de hadde fått ny takstrapport. MEN DE NEKTET Å VISE OSS DEN! *tilt*
I tillegg kom det også frem at Polygon hadde utført en sjekk av badet året før på bestilling fra Ødegården Borettslag, og også denne rapporten sa at badet måtte totalrenoveres.

Rettssak kom, rettssak gikk. Vi venter på dommen nå, og jeg synes det er så utrolig frustrerende at enten nåværende andelseier eller jeg skal ende opp med store utgifter for en sak som ikke kunne gjort noe med.

Uavhengig av utfall sendte jeg en mail til styret etter rettssaken:

Hei,

Rettsaken er over, og uansett hvordan utfallet blir er jeg eller nåværende andelseier tapere i dette tilfellet.

Det hersker ingen tvil om at denne saken har vært utenfor vår kontroll, vi kunne ikke gjort noe for å forhindre skaden.

Hele denne prosessen har vært en fortvilende situasjon for alle involverte. Den har vært både tidkrevende, frustrerende og har gitt oss mange utgifter.
Vi forundres over hvordan ting har vært håndtert innad i borettslaget med Polygons rapport i 2011, hvorpå dere først påtok dere ansvar, for senere å trekke dette tilbake.

Det har vært total mangel på respons hele veien i 2012.

Det har vært en rekke løftebrudd, feil takstrapport til Obos, og ingen informasjon videre til borettslagets beboere/andelseiere.

Hele behandlingen av denne saken har vært sjokkerende både for oss og for utenforstående, og all kommunikasjon med dere er dokumentert.

Vi undrer oss over hvordan det skal oppleves å være beboer i Ødegården borettslag, og hvilken støtte man kan forvente å få fra styret.

Jeg ber om et svar senest i løpet av morgendagen til hvordan dere stiller dere til saken, og om vi kan forvente at dere tar ansvar for alle påkjenninger dere har påført oss.

Hilsen Linda

Og jeg fikk svar:

Hei Linda.

Du ville ha et svar i løpet av morgen dagen. Det går ikke, vi er et styre på seks personer, fast vara er syv personer, vi har avtalt dato for våre styremøter.
Første møte nå er 11.12
Denne saken har tatt lang tid, og styret har ment at dette ikke er borettslagets ansvar, så vil vi vente på dommsavsigelsen.
Du sier mangel på respons i 2012, jeg skjønner deg veldig godt. Men så lenge dette har blitt en advokatsak blir vi / borettslaget en tredje part, ( som er riktig).
Din advokat ville ha meg som vitne i denne rettsaken, styret var entydig på at det var feil, Tor var den rette mente styret, for han kjente saken best, men han ville din advokat ikke ha som vitne.
Styret vil ta det ansvar som er rettsmessig i denne saken. Din advokat skulle på tidlig tidspunkt ha innkalt partne til et konsoliderende møte, og avkortet det hele. Vi er jo ikke pådrivere, så lenge det går en sak.
Polygons rapport 2011 er det ikke noe galt med, men det gale var at det aldri ble noe styrevedtak på det. Det er en manns utallelse. Forskjellen nå, er at hele styret står bak. Beviset for det er at kopi er sent til alle i styret.
Så er det disse rapportene som skal gi grunnlag for bevisføring for hvor og hvem som har ansvaret for skaden. Det vil retten ta stilling til.

Med vennlig hilsen
Øivind

Styreleder
Ødegården Borettslag

Mitt siste svar:

Hei Øivind,

Takk for svar.
Her svarer du på det jeg faktisk har spurt om siden januar uten å få svar: Mener dere virkelig at beboere har ansvaret for konstruksjonsfeil?

Hadde det vært et besvart spørsmål kunne jeg tatt stilling til det på et langt tidligere tidspunkt, og vår advokat hadde fått tid til å avtale et møte før rettsak.
Istedet har jeg blitt møtt hele veien med løfter om at dere ser på saken, at dere kommer snart tilbake, etterhvert at dere skal gi meg et svar så snart dere har fått takst.
I et håp om at dere skulle kunne gi meg et svar som hele tiden var «rett rundt hjørnet» har jeg ikke blandet inn advokat i forhold til dere før jeg ikke så annen utvei når rettssak nærmet seg.

At min advokat ikke ønsket Tor som vitne er det nok flere grunner til, men i mine henvendelser til dere så er det kun du som har gitt meg tilbakemeldinger, jeg har ikke fått en eneste henvendelse/svar fra Tor, og i august ble det også kommunisert at jeg skulle forholde meg til leder av styret istedet for Tor.

Dere er sikkert fullt klar over at rettsaken som pågår nå overhodet ikke angår borettslaget som tredjepart.
Rettsaken skal KUN avgjøre avgjøre vesentlighetskravet mellom nåværende andelseier og meg.
Som sagt i forrige mail: uansett hva dommen sier er enten han eller jeg tapere i denne saken, og må ta saken videre med dere, da det hersker ingen tvil i at dette er en skade ingen av oss kunne forhindret.
Derfor ønsket jeg også at dere kunne tatt stilling til dette på en ordentlig måte hvor verken vi eller borettslaget skulle behøve store utgifter for rettshjelp.

Retten tar IKKE stilling til hvorvidt dette er borettslagets ansvar.

Hilsen Linda

Sukk.

Veien til lykke

Det har vært forvirrende dager siden forrige innlegg.
Det har vært stunder med tvil. Stunder med trygghet og visshet.
Ambivalens.
Jeg tok mot til meg. Våget.

Ikke spesielt lykkelig, sant?

Våget å gå inn på frisørens hjemmeside. Våget å booke time online. Time til permanent.
Torsdag etter jobb skulle jeg komme. Onsdag opprant, og jeg kjente en kribling i kroppen.
Bare én dag til, og krøllene skulle bli mine. Var jeg klar? Jeg tror det. Så klar som jeg kunne bli.
Så fikk jeg telefonen. Så uventet. Det var frisøren. De hadde dobbelt-booket.
Kunne jeg komme en time tidligere?
Jeg kunne ikke det. Kunne ikke eller… ville ikke?
Jeg var feig. Jeg kjøpte meg tid.

Men en liten stemme, langt inni meg sa meg at jeg måtte kjempe videre, ikke gi opp. Og er det én ting jeg har lært meg, så er det at det av og til (i et særdeles sjeldent tilfelle) bør høre på den lille stemmen.
Så jeg fant en annen frisørsalong på nett. En som hadde lørdagsåpent. Så jeg gjorde det på nytt. Jeg bestilte time på ny. Man har blitt skuffet én gang, og man vil beskytte hjertet sitt mot å bli skuffet igjen. Men jeg tok altså sjansen.
Fredag kom og på ny rev og slet følelsene i meg. Var det riktig? Var det egoistisk? Var det galskap?
Jeg brukte mannen min, venner, jeg brukte nettet, jeg brukte kollega. Snakket og snakket.
Delte alle tanker. Alle bilder jeg hadde funnet på nett. Frisyrer jeg hadde samlet på Pinterest.
Skulle jeg virkelig? Eller heller gå for knallkort? Og hva med lengden? Jeg hadde jo hatt så lyst på langt hår en god stund nå. Skulle jeg virkelig la alt fare?

I natt sov jeg urolig. Kastet meg rundt i sengen, var nærmest utslitt da jeg våknet.
Jeg stålsatte meg. Kledde rolig på meg. Ja, litt for rolig, for jeg ankom frisørsalongen ti minutter for sent.
Frisøren var redd. Hun gjorde dette så sjelden. Og var dette virkelig det rette?
Jeg stod fremfor et veiskille, og når jeg først svingte til venstre ville det ikke være mulig å gå tilbake.
Vi diskuterte. Kastet idéer frem og tilbake. Gråt i fortvilelse (eller… ja… vi kunne sikkert gjort det.).
Men vi satset. Vi gikk inn for det.
Hun med spoler, jeg med ukeblad og kaffe.

Let’s just do it Thelma, let’s just go.

Forstadsfrue, 80 år

Det tok tid. Vi kjempet mot tiden, neste kunde hadde allerede kommet, og jeg satt fremdeles ved vasken.

Spenningen steg, jeg ble ført tilbake til stolen. Og der var krøller, I can promise.

Og et slør av lettelse steg frem i oss. Det bruste i blodet, en jublende visshet boblet opp.
Vi gjorde det. Vi klarte det.
Klippen vi hadde planlagt rakk vi ikke, den tar vi til uka.

Jeg vil takke for alle ord jeg har fått i den turbulente tiden som kulminerte i dagens hendelse. Alle advarsler, all motbør, alle heiarop.

Ble jeg finere? Jaggu om jeg vet.
Ble jeg lykkeligere? Definitivt.