Mais oui, je joue de l’accordéon!

La oss være enige om én ting. I det minste.
Det finnes ikke noe kulere instrument enn trekkspill.

De kuleste har jo med trekkspill. Vi kan nevne i fleng; Mumford & Sons, Bob Dylan, Springsteen, Tom Waits og… ja, listen er så lang at jeg ikke gidder å fortsette.
La meg heller fortelle om trekkspillet mitt.

Legendariske!

Jeg har alltid ønsket meg eget trekkspill, helt siden jeg og to andre jenter startet bandet «Three Little Dudes» i ca 1993. Det varte ikke så lenge, kanskje noen uker, men det var noen magiske uker.
Vi tok de instrumentene vi hadde.
Tina på strengene. Lill Bente på tangentene, på det gamle orgelet mitt.
Og jeg måtte ta morfars trekkspill.
Vi var ganske dårlige, så vi spilte alltid oppå annen musikk. Gjerne oppå Four Non Blondes.

En gang spilte vi til One med U2. Og da skjedde det noe. Plutselig satt den for min del. Jeg spilte den perfekt. Jeg mener bestemt at Tina og Lill Bente stoppet å spille og ble sittende – fjetret og måpende – å se på magien som åpenbarte seg. Vi var svimle og glade da kveldens øving var over.
Etter det har karrieren ligget litt brakk, kan en si.
Men trekkspill har altså stått høyt oppe på ønskelista lenge, og for noen måneder siden kastet jeg meg uti det. På ebay.
Inkludert frakt og fortolling kom hele herligheten på ca 1200 kr. Onde, onde tunger ville ha det til at jeg hadde bestilt et barnetrekkspill. Men jeg hadde sett youtuber hvor voksne karer spilte på samme type, så jeg følte meg trygg.

UPS leverte boksen på jobben min. Jeg var litt overrasket over hvor liten den esken var, igrunn. Unødvendig å si at jeg var svært spent da jeg tok det med hjem for å pakke opp. SVÆRT spent. Jeg var spent på å se trekkspillkassen også. Ja, det stod at det kom «with case».
Det var kanskje ikke HELT etter planen at the case var en gul skolesekk, med røde remmer, og at den i tillegg rommet hele det nye trekkspillet mitt.
Men jeg var fremdeles ved godt mot. Tok det på meg. Eller… prøvde. Det var ikke så lett, for jeg fikk ikke armene inni de trange remmene. Tenkte så:

1. Nei og nei og nei. De onde tungene hadde rett.
2. Hmm.. Hvem trenger vel remmer. Jeg kan spille uten remmer.
3. Kan ikke det, vettu. Man KAN jo ikke spille trekkspill uten remmer.
4. Kanskje jeg skal prøve å se om disse remmene kan løsnes litt på.

Eureka!

Trekkspillet passet perfekt. Jeg spilte noen toner. Katten min døde. Jeg trodde ihvertfall det først. Så løp hun ned i kjelleren, og tasset mistenksomt opp igjen et par timer senere. Med ørene flatt.
Anyway: jeg fikk spilt akkurat nok til å høre at det var god lyd i det, bare litt ergerlig at mange av akkordknappene ikke virket. Men det var sikkert ikke så farlig.
Så kom mannen min hjem og jeg fikk ikke lov skjønte at det var greit å ta en pause.

Etter å ha prøvd å spille noen ganger tenkte jeg at jeg kunne se på den håndskrevne lappen som lå ved trekkspillet da jeg fikk det. Der stod det – faktisk – at de hadde sikret det mot transportskade ved å sette inn en beskyttende plate foran ved akkordknappene. Begeistret fant jeg frem en bittebittebitteliten skrutrekker jeg hadde og opererte fikset trekkspillet mitt. Voila! Et fullstendig fullkomment instrument.

Illustrasjonsfoto. Ikke mitt trekkspill, men et PRIKK likt.

De første gangene varmet jeg opp med When the Saints go marching in. Ja, jeg varmet opp så heftig at det ble med oppvarmingen. Jeg hadde bare funnet C-akkorden, så det ble litt sånn ensformig, kan du si.

En gang dristet jeg meg til Ja, vi elsker. Tenkte en stund at det ville gå bra, men til slutt gikk den så høyt at jeg måtte synge de høyeste tonene før jeg beveget meg nedover igjen. Ja, det må vel være eneste bakdelen med å ha et lite trekkspill, det er liksom ikke nok tangenter.

Jeg gidder ikke å gå ned i kjelleren for å ta et muntert selvportrett med det på armen nå. Jeg skal heller øve for å kunne gi dere en fin YouTube-snutt. En gang. Gled dere!

Dommedag

Denne uken falt dommen i rettssaken om badet med fuktskader.
Jeg var saksøkt, og redd for at jeg skulle ende opp med å betale for en skade jeg verken hadde forårsaket eller kunne forutse.
Men jeg gjorde ikke det.
Jeg ble frifunnet, sa dommen. Betale egne saksomkostninger riktignok, men funnet fri for skyld.

Det første lyspunktet i denne lange, seige saken hvor først og fremst borettslaget har vært det verste å forholde seg til.
En lang Kafkasque-prosess gikk endelig min vei.
Om han som saksøkte meg vil ta saken videre med borettslaget så skal jeg heie på ham av hele mitt hjerte!

Nå kan jeg heller konsentrere meg om å blogge om VIKTIGE ting, som katten min, håret mitt og trekkspillet mitt.

Velkommen til Ødegården Borettslag. Lissom

«Vi ligger idyllisk til på Sofiemyr, med store grøntarealer og skogen rett inntil! Vårt borettslag består av 441 enheter, både blokkleiligheter og rekkehusleiligheter.»

Jeg har henvendt meg til styret i dette idylliske borettslaget en rekke ganger det siste året. Jeg har vist til takstrapport som kan angå, og kanskje interessere andelseierene, uten at jeg kan se at informasjonen har gått videre til beboere verken i styrereferater eller i generalforsamling.
Dette kunne handlet mest om at det har blitt oppdaget feil på de nye badene som kan angå opptil 65 andre leiligheter. Eller at også ser ut til å komme flere reklamasjonssaker pga takkonstruksjonen. Men akkurat dette handler mest om styrets (manglende) evne til å håndtere henvendelser.

Et bad til besvær!

I februar 2008 flyttet jeg inn i en av loftsleilighetene i Ødegården Borettslag. De som ble ferdige i 2001, og ga andeleierene en solid økning fellesgjeld.
Jeg trivdes godt i leiligheten, men i desember året etter overlot jeg den til en ny eier da drømmemannen ville slå seg ned i et rekkehus med meg.

Nærmere to år etter at jeg flyttet ut fikk jeg reklamasjon, da ny eier hadde oppdaget fuktskade på badet. Kjipe greier, men jeg kunne ikke påta meg ansvar for noe jeg ikke hadde kjent til.
Etter et par måneder fikk jeg en takstrapporten.
Rapporten konkluderte med at dette var en konstruksjonsfeil.
Ny eier fortalte at Ødegården Borettslag hadde først påtatt seg ansvar, for så å trekke dette tilbake, så han valgte å ta saken med meg isteden.
Jeg synes jo at dette var litt… feil, så jeg sendte en e-post til styret i Ødegården Borettslag.
Det var starten på noen interessante måneder:

Her er første, lange mailkorrespondanse (dette er en sånn link)

Denne førte jo ingen veier, men så fikk jeg en dag mail fra han i styret som visstnok hadde ansvaret for slike saker! Ja, det viste seg at han hadde sendt den feil, da…

Neste, idiotiske korrespondanse (link)

(Innimellom her var det bl.a. en runde i forliksrådet og så en stevning til tingretten fra nåværende andelseier til meg.
Slitsomme saker, men det har ikke så mye med dette innlegget og Ødegården Borettslags styre å gjøre.)

Etterhvert ringte jeg borettslagets advokat i OBOS, for å be om en tilbakemelding fra ham. Han opplyste at han hadde for en god stund siden gitt styret tilbakemelding på at dette ikke var noe borettslaget skulle ta ansvar for, da det kun skyldtes feil på en bereder, og det var vitterlig beboerenes eget ansvar. En bereder!?! Jeg ER riktignok blond nærmest hjernen, men til og med JEG skjønte at dette ikke var snakk om en bereder. Så jeg sendte takstrapporten på nytt til styret og nå også advokaten. Dette er frrrryktelig spennende:

Tredje, frustrerende mailkorrespondanse (link her)

Og herifra eskalerer moroa. Det nærmet seg rettsak med noen veldig få uker, og jeg måtte overlate all kontakt med Ødegården Borettslag til advokaten min. Like greit, for jeg begynte å bli så lemen-sinna at jeg nok ikke kunne behersket meg.

Ødegården Borettslag bekreftet at de hadde fått ny takstrapport. MEN DE NEKTET Å VISE OSS DEN! *tilt*
I tillegg kom det også frem at Polygon hadde utført en sjekk av badet året før på bestilling fra Ødegården Borettslag, og også denne rapporten sa at badet måtte totalrenoveres.

Rettssak kom, rettssak gikk. Vi venter på dommen nå, og jeg synes det er så utrolig frustrerende at enten nåværende andelseier eller jeg skal ende opp med store utgifter for en sak som ikke kunne gjort noe med.

Uavhengig av utfall sendte jeg en mail til styret etter rettssaken:

Hei,

Rettsaken er over, og uansett hvordan utfallet blir er jeg eller nåværende andelseier tapere i dette tilfellet.

Det hersker ingen tvil om at denne saken har vært utenfor vår kontroll, vi kunne ikke gjort noe for å forhindre skaden.

Hele denne prosessen har vært en fortvilende situasjon for alle involverte. Den har vært både tidkrevende, frustrerende og har gitt oss mange utgifter.
Vi forundres over hvordan ting har vært håndtert innad i borettslaget med Polygons rapport i 2011, hvorpå dere først påtok dere ansvar, for senere å trekke dette tilbake.

Det har vært total mangel på respons hele veien i 2012.

Det har vært en rekke løftebrudd, feil takstrapport til Obos, og ingen informasjon videre til borettslagets beboere/andelseiere.

Hele behandlingen av denne saken har vært sjokkerende både for oss og for utenforstående, og all kommunikasjon med dere er dokumentert.

Vi undrer oss over hvordan det skal oppleves å være beboer i Ødegården borettslag, og hvilken støtte man kan forvente å få fra styret.

Jeg ber om et svar senest i løpet av morgendagen til hvordan dere stiller dere til saken, og om vi kan forvente at dere tar ansvar for alle påkjenninger dere har påført oss.

Hilsen Linda

Og jeg fikk svar:

Hei Linda.

Du ville ha et svar i løpet av morgen dagen. Det går ikke, vi er et styre på seks personer, fast vara er syv personer, vi har avtalt dato for våre styremøter.
Første møte nå er 11.12
Denne saken har tatt lang tid, og styret har ment at dette ikke er borettslagets ansvar, så vil vi vente på dommsavsigelsen.
Du sier mangel på respons i 2012, jeg skjønner deg veldig godt. Men så lenge dette har blitt en advokatsak blir vi / borettslaget en tredje part, ( som er riktig).
Din advokat ville ha meg som vitne i denne rettsaken, styret var entydig på at det var feil, Tor var den rette mente styret, for han kjente saken best, men han ville din advokat ikke ha som vitne.
Styret vil ta det ansvar som er rettsmessig i denne saken. Din advokat skulle på tidlig tidspunkt ha innkalt partne til et konsoliderende møte, og avkortet det hele. Vi er jo ikke pådrivere, så lenge det går en sak.
Polygons rapport 2011 er det ikke noe galt med, men det gale var at det aldri ble noe styrevedtak på det. Det er en manns utallelse. Forskjellen nå, er at hele styret står bak. Beviset for det er at kopi er sent til alle i styret.
Så er det disse rapportene som skal gi grunnlag for bevisføring for hvor og hvem som har ansvaret for skaden. Det vil retten ta stilling til.

Med vennlig hilsen
Øivind

Styreleder
Ødegården Borettslag

Mitt siste svar:

Hei Øivind,

Takk for svar.
Her svarer du på det jeg faktisk har spurt om siden januar uten å få svar: Mener dere virkelig at beboere har ansvaret for konstruksjonsfeil?

Hadde det vært et besvart spørsmål kunne jeg tatt stilling til det på et langt tidligere tidspunkt, og vår advokat hadde fått tid til å avtale et møte før rettsak.
Istedet har jeg blitt møtt hele veien med løfter om at dere ser på saken, at dere kommer snart tilbake, etterhvert at dere skal gi meg et svar så snart dere har fått takst.
I et håp om at dere skulle kunne gi meg et svar som hele tiden var «rett rundt hjørnet» har jeg ikke blandet inn advokat i forhold til dere før jeg ikke så annen utvei når rettssak nærmet seg.

At min advokat ikke ønsket Tor som vitne er det nok flere grunner til, men i mine henvendelser til dere så er det kun du som har gitt meg tilbakemeldinger, jeg har ikke fått en eneste henvendelse/svar fra Tor, og i august ble det også kommunisert at jeg skulle forholde meg til leder av styret istedet for Tor.

Dere er sikkert fullt klar over at rettsaken som pågår nå overhodet ikke angår borettslaget som tredjepart.
Rettsaken skal KUN avgjøre avgjøre vesentlighetskravet mellom nåværende andelseier og meg.
Som sagt i forrige mail: uansett hva dommen sier er enten han eller jeg tapere i denne saken, og må ta saken videre med dere, da det hersker ingen tvil i at dette er en skade ingen av oss kunne forhindret.
Derfor ønsket jeg også at dere kunne tatt stilling til dette på en ordentlig måte hvor verken vi eller borettslaget skulle behøve store utgifter for rettshjelp.

Retten tar IKKE stilling til hvorvidt dette er borettslagets ansvar.

Hilsen Linda

Sukk.

Veien til lykke

Det har vært forvirrende dager siden forrige innlegg.
Det har vært stunder med tvil. Stunder med trygghet og visshet.
Ambivalens.
Jeg tok mot til meg. Våget.

Ikke spesielt lykkelig, sant?

Våget å gå inn på frisørens hjemmeside. Våget å booke time online. Time til permanent.
Torsdag etter jobb skulle jeg komme. Onsdag opprant, og jeg kjente en kribling i kroppen.
Bare én dag til, og krøllene skulle bli mine. Var jeg klar? Jeg tror det. Så klar som jeg kunne bli.
Så fikk jeg telefonen. Så uventet. Det var frisøren. De hadde dobbelt-booket.
Kunne jeg komme en time tidligere?
Jeg kunne ikke det. Kunne ikke eller… ville ikke?
Jeg var feig. Jeg kjøpte meg tid.

Men en liten stemme, langt inni meg sa meg at jeg måtte kjempe videre, ikke gi opp. Og er det én ting jeg har lært meg, så er det at det av og til (i et særdeles sjeldent tilfelle) bør høre på den lille stemmen.
Så jeg fant en annen frisørsalong på nett. En som hadde lørdagsåpent. Så jeg gjorde det på nytt. Jeg bestilte time på ny. Man har blitt skuffet én gang, og man vil beskytte hjertet sitt mot å bli skuffet igjen. Men jeg tok altså sjansen.
Fredag kom og på ny rev og slet følelsene i meg. Var det riktig? Var det egoistisk? Var det galskap?
Jeg brukte mannen min, venner, jeg brukte nettet, jeg brukte kollega. Snakket og snakket.
Delte alle tanker. Alle bilder jeg hadde funnet på nett. Frisyrer jeg hadde samlet på Pinterest.
Skulle jeg virkelig? Eller heller gå for knallkort? Og hva med lengden? Jeg hadde jo hatt så lyst på langt hår en god stund nå. Skulle jeg virkelig la alt fare?

I natt sov jeg urolig. Kastet meg rundt i sengen, var nærmest utslitt da jeg våknet.
Jeg stålsatte meg. Kledde rolig på meg. Ja, litt for rolig, for jeg ankom frisørsalongen ti minutter for sent.
Frisøren var redd. Hun gjorde dette så sjelden. Og var dette virkelig det rette?
Jeg stod fremfor et veiskille, og når jeg først svingte til venstre ville det ikke være mulig å gå tilbake.
Vi diskuterte. Kastet idéer frem og tilbake. Gråt i fortvilelse (eller… ja… vi kunne sikkert gjort det.).
Men vi satset. Vi gikk inn for det.
Hun med spoler, jeg med ukeblad og kaffe.

Let’s just do it Thelma, let’s just go.

Forstadsfrue, 80 år

Det tok tid. Vi kjempet mot tiden, neste kunde hadde allerede kommet, og jeg satt fremdeles ved vasken.

Spenningen steg, jeg ble ført tilbake til stolen. Og der var krøller, I can promise.

Og et slør av lettelse steg frem i oss. Det bruste i blodet, en jublende visshet boblet opp.
Vi gjorde det. Vi klarte det.
Klippen vi hadde planlagt rakk vi ikke, den tar vi til uka.

Jeg vil takke for alle ord jeg har fått i den turbulente tiden som kulminerte i dagens hendelse. Alle advarsler, all motbør, alle heiarop.

Ble jeg finere? Jaggu om jeg vet.
Ble jeg lykkeligere? Definitivt.

Eksistensielt spørsmål

Det er noe jeg har grublet over lenge. Mannen og noen venninner har vært delvis informerte.
Natt til i går fikk jeg ikke sove. Mannen spurte hva jeg tenkte på og jeg bare orket ikke å snakke om det da, og svarte «Nina Karin Monsen». Han gjennomskuet at det ikke var helt sant, men lot meg få gruble videre i fred, sannsynligvis trygg på at jeg ville finne ut av ting på egen hånd. Han sa bare at han alltid ville være der for meg.
Jeg stod opp og grublet/småslumret på sofaen i et par timer, og da jeg la meg i sengen igjen trakk han meg inntil seg og lovte at alt ville bli bra.

I går da vi spiste middag tok jeg mot til meg og fortalte. Grunnen til at jeg ikke hadde vært meg selv de siste dagene. Det stadig tilbakevendende tema som opptok tankene mine, og tilslutt tvang meg til å ta et oppgjør med meg selv.
Jeg skal kjøpe meg krøller. Igjen.
Han virket ikke overrasket. Han bare knuget hendene mine og sa at han støttet meg på avgjørelsen, og at det sannsynligvis er det eneste riktige.
Og at han skjønte at veien til å treffe en beslutning har vært tøff for meg.

Jeg vil, vil, vil!

Det er altså ikke første gang. Jeg gjorde det for tre år siden. Angret ikke. Jeg gjorde det igjen under bryllupsreisen. Angret egentlig ikke da heller, men fikk akutt lyst på kort hår et par måneder senere, og etter det har det vært ganske kort.
Jeg har altså aldri gjort dette med så kort hår som jeg har nå. Det når meg til skuldrene.
Jeg innbiller meg at jeg skal bli like fin som Miranda July. Men onde tunger vil sikkert ha det til at det er utopi.

Råd, støtte og erfaringer verdsettes i denne vanskelige tiden.

Inntak av næringsstoffer, f.eks karbohydrater

Du har kanskje lurt på følgende:
Hvor mye rekker man å spise mens man kjører en strekning på 3,75 km?

Det forstår jeg godt; det er et spørsmål de fleste har stilt seg.

Nå er jeg såpass heldig at jeg har nettopp en slik avstand mellom mitt hjem og min arbeidsplass.
Empirisk analyse viser at man i løpet av en strekning kan innta enten

• 3 stk Kvikk Lunsj
• 2 stk Mandelstang
• 4 stk Kanelboller (type fra frysedisken, oppvarmet rett før avgang)

La meg legge til at det er enkelte faktorer som er avgjørende som:

• Tilgjengelig mengde
• Om det er jevn flyt i trafikken (5 rundkjøringer forseres, og det hender at det går litt sakte på morgenkvisten, og da bruker jeg minst 7 minutter.)

Noen har stilt meg spørsmålet «Hvorfor kjører du til jobb, når du kan gå på en drøy halvtime?».
Et betimelig spørsmål, som jeg vurderer seriøst, da jeg er fryktelig nysgjerrig på hvor mye jeg rekker å spise på den tiden.

Houston, vi har et problem

*raaaaaaaaaap*

Grunner til å være gift

Guttungen er hos faren sin. Mannen min jobber i dag.

Om vi skal ta en oppsummering over hvordan jeg har klart meg:

Jeg har trent.
Vel og bra det, men jeg brukte 3 timer fra jeg dro på meg løpetightsen til jeg kom meg ut døra.
Og jeg aner virkelig ikke hva jeg brukte den tiden til.
Jo… jeg husker vagt at jeg bl.a. leste reklameaviser i sengen mens jeg drakk en espresso og spiste nøtteblanding, og håpet at mannen ikke skulle legge merke til nøtterester når han kryper til køys.
Også lå jeg visst på sofaen og surfet på nett en liten stund. Og jeg brettet litt tøy. Man kan gjøre litt av hvert i treningstøy, tydeligvis.

Etter trening har følgende skjedd:

• 1 porsjon frossenblanding av noe pastagreier. Ikke godt engang. Hvorfor har vi sånn i fryseren?
• 3 daimknuter
• 160g Stratos med hvit sjokolade inni.
• 3 episoder av «Unge mødre gifter seg» på web-tv. Uæææh! Hvordan havnet jeg borti det? Jo, det var etter at jeg hadde ramlet utpå med:
• 2 episoder av Ullared.
• Ukjent antall glass med brus

Jeg har på meg den styggeste ullgenseren jeg kunne oppdrive. Jeg har håret i en stygg knute. Jeg har sjokoladeflekker på kinn og på hender.

Dette viser nok en gang at jeg aldri, aldri kan bli skilt. Herregud.

 

Jeg har plassert min blogg i <a href=»http://bloggurat.net/kart/registrere/5794/kolbotn»>Kolbotn</a&gt; på <a href=»http://bloggurat.net/kart/»>norske bloggkart</a>!

Ut av skapet

Jeg har litt sånn organiseringsbonanza gående om dagen. Skuffer og skap endevendes, massevis av skrot kastes, saker og ting puttes i oversiktlige bokser og får faste plasser. Det er veldig tilfredsstillende, faktisk. Og overraskende mye enklere enn det jeg har trodd all den tiden jeg har utsatt å gjøre det.

I dag var det tid for skapet i mellomgangen. Det stooooore skapet innfelt i veggen.

Minst 15 cm bredt!

Jeg tenkte at dette ville bli easy-peasy, for det er faktisk begrenset hvor mye man får plass til inni et sånt skap.
Eller… Think again. Jeg tok ut og tok ut og tok ut ting. Og så tok jeg ut litt til.
Dere lurer sikkert på hva som var i skapet? Jeg skal ikke holde dere på pinebenken lenger.

Litt av fangsten

Jeg fant… ja, det hadde kanskje vært enklere å komme på ting jeg IKKE fant der, men jeg skal forsøke:

• LP-coveret til Tre Små Kineseres 365 Fri. Et glitrende album, men det er ingen skive inni coveret, og dessuten har jeg bare en gammel platespiller på hytta hvor jeg aldri er.
• 6 håndvesker, hvor ca 5 stk jeg sikkert aldri kommer til å bruke igjen.
• 105 til og fra-lapper til julepresanger. Jeg gir ca 10 julegaver i året.
• 20 julekort. Ja, har jeg noen gang sendt et eneste julekort?
• 2 kabelmodembokser. Aldri hatt bruk for i dette huset, aner ikke hvor jeg har de fra.
• 1 adapter som jeg ikke husker hva er til
• 2 Norgespakker som jeg har hatt der i minst 2 år, for «det er jo så kjekt om jeg skulle sende noe i posten!».
• Insektsspray
• Lightergass
• 2 bokser maling, stod visst igjen etter forrige eier.
• Julekalender
• 3 stk 17. mai-flagg
• 5 stk 17. mai-sløyfer
• 1 lang remse med sånne dobbeltsidig limputer. Jeg vet at jeg tenkte en gang at disse var nyttige til noe spesielt, men jeg husker ikke. Enlighten me!
• En påskedusk som guttungen har lagd.
• 7 ruller gave/jule/gråpapir
• Øreklokker
• 3 VHS-kassetter. Ja, ikke det at jeg har hatt VHS-spiller de siste 7 årene, men…
• 4 tapedispensere med nesten full rull tape. Ja, dette er tross alt skapet for bl.a. tape, og det er jo ikke alltid lett å huske om man har tape.
• 1 rull søplesekker
• 1 perm med bl.a. 3 prospekter for rekkehuset vårt da vi kjøpte det. Ja, kjekt å ha noen, lissom.
• 1 hammer. Ah, det var DER den var. Da hadde jeg jo ikke trengt å kjøpe den andre.
• 1 sykkelhjelm
• 1 garnnøste. Garnnøste!? WTF?
• 1 truse. Truse!? Ja, ren og pen heldigvis, men læll!
• Limstift
• 1 perm med noen regninger som skulle betales inni. Jeg satser på at jeg har fått purringer på samtlige nå, og kastet alle sammen.
• Brannslukningsapparat. Puh!
• 2 handlenett. Ja, KANSKJE JEG SKAL HUSKE Å BRUKE DE, DA!?
• Skotskrutet sløyfebånd. Javel!?

Ja, dette var store deler av fangsten. Jeg mente at jeg sist ryddet i dette skapet for et drøyt halvår siden, men nå begynner jeg å lure på om jeg var full den gangen.

Jesus, altså. Nå er mye av det kastet. En hel del omplassert, og noen få av tingene har fått flytte inn igjen.

Good old VHS. Sikkert bare 20 år siden jeg så på disse sist.

I morgen skal jeg begynne på boden.
Det blir vel innleggelse på mandag, tenker jeg.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Svært Nyttige Beautytips™ 1.0

Hvorfor nøye meg med Svært Nyttige Treningstips™?

Jeg utvider til en skjønnhets- og velværekategori.

Først ute:
En eksklusiv guide til hvordan lage din egen leppestift/-pomade.

Ingredienser:

Vaselin, diverse rester av leppestifter

Laboratorieutstyr:

Egnet beholder (f.eks. lysholder fra Ikea) og teskje

Fremgangsmåte:

Leppestiftrester legges i egnet beholder

Vaselin tilsettes

Blandingen settes i mikrobølgeovnen på høyeste effekt, i en god del sekunder, til den inntar en viss flytende form

La stå litt til i mikroen til den har HELT flytende form. Obs obs, varmt! Aiaiai!

Mixturen helles over i vaselinboksen, som du i mellomtiden har tømt for resterende innhold

Ferdig emballert settes produktet til kjøling

Voila!

Det er første gang jeg gjør dette siden ca 1992, så dere kan selv tenke dere at dette var et spennende eksperiment.

Identifisering av forbedringsområder:

• Litt av massen ble liggende på utsiden av beholderen før lokket ble påsatt og produktet gikk inn i kjøleprosessen.

Dette førte til at lokket klistret seg fast til beholderen i løpet av natten, og ble tilnærmet umulig å løsne.
Noe som igjen førte til at man ankom arbeidsplassen noe senere enn planlagt, etter å ha møysommelig jobbet med neglene og ødelagt neglelakken på tommelen.

• Produktet befinner seg i en vaselinboks. Jeg vil ikke ha en vaselinboks liggende på pulten.

Og har jeg den i bukselomma ser det enten ut som jeg har en vaselinboks eller en snusboks der. Neitakk.
Produktet kommer senere til å gjennomgå en ny oppvarmingsprosess for så å helle noe over i en liten Carmex-boks.

Konklusjon:
Eksperimentet var vellykket i den forstand at det føltes behagelig på leppene, og takket være et godt utvalg leppestifter iblandet vaselin ble det en god farge, uten for tykk leppestiftfølelse.

Jeg ønsker dere lykke til!