En sånn dag, du vet, da dere sover til dere våkner av dere selv. Og kysser i nakken og sover litt til, bare fordi dere kan. Om litt står han opp, kommer tilbake med armene fulle av aviser og verdens største kopp med kaffelatte, akkurat slik du liker den best, og du får stablet opp putene slik at du sitter akkurat perfekt. Fra avisene leser du bare de gode artiklene, de du har spart fra i går, til akkurat en slik stund.
Når du kommer fra badet er alt klart, slik det pleier. Han har helt chai i koppen din, og kokt egg foran asjetten. De nystekte rundstykkene ligger i kurven, og det er satt frem nugatti til dessertskiven.
Mens dere spiser reiser du deg, drar frem en bok som ei venninne har skrevet, og leser høyt et utdrag som betyr mye for deg.
Utenfor skinner sola, Van the Man jazzer seg i stua, og du kjenner at denne dagen virkelig har potensiale.
På kvelden skal du se venninna stå på en scene og lese teksten sin, og du vet den er bra. Og når du tekster henne for å avtale en middag, så sier hun at det er festaften for Ragnar Hovland før det er hennes tur. Ikke alle vet det, men du elsker faktisk Hovland; han er kanskje den eneste som kunne gjort deg målløs og komplett starstruck.
Men først har du tid. En lørdag med lang formiddag etter frokost, mer kaffe, mer aviser.
Og du rekker en joggetur. Ikke en lang denne dagen, men du rekker det, og du må det, fordi du vet at det ikke blir så mange flere av slike dager i år, hvor sola varmer, og alt er grønt.
Og skogen svikter ikke. Den byr på både motstand og ro. Og smerter i kneet fordi du jogga et par dager tidligere, men det er en smerte du kan leve med.
Etter en dusj og påkledning svinger du kroppen rundt og spør din kjære «Tror du Hovland synes jeg er fin nå?», og det tror han.
Dere finner gratis parkering på Vika Terasse, og når dere går mot Karl Johan kjenner du at du er stolt av å gå med den kjekkeste mannen. I dag har han på seg den kule, svarte skjorta fra bryllupet. Åh.
Dere kommer frem og møter samtidig de fine venninnene. Passe tidlig ute, og får sitteplasser til arrangementet hvor dere vet det vil bli kamp om plassene.
Og der ser du Hovland komme inn i lokalet, og du vet at du ikke tør å gjøre det du burde gjort når du ser ham.
Enten
1) Si til ham: I am a fan.
(Når man møter en helt, så virker det for meg naturlig å si det på engelsk. Gjør det ikke?)
2) Ta et selvportrett av deg selv og ham med iPhonen, kanskje mens du lager kaninører på ham.
Ingen av disse tingene gjør jeg, og det høster jeg anerkjennelse for fra mine nærmeste.
Fra Ragnar Hovland. Til meg!
På scenen kommer Erlend Loe og Knut Nærum. De leser tekster av Hovland. Og det er også en annen dame som du ikke husker navnet på, og så er det musikalske innslag av Polkabjørn og Hallvar Djupvik, og ei annen dame du heller ikke husker navnet på, som kommer fra Hardanger og har god stemme og er god på gitar. Og der kommer Hovland selv og du ler og du ler. Sammen med de andre.
I pausen benytter du anledningen til å gå på do, og når du kommer ut står han der, han fine mannen din. Og han smiler sånn. Han gir deg en bok. Den nye utgaven av Sveve over vatna av Hovland, og når han åpner den ser du hilsningen, og du blir så glad. Så veldig glad! Han hadde gått ut for å se om boken var til salgs, og det var den. På vei inn igjen så han tilfeldigvis Ragnar Hovland, og han hadde visst sagt at jeg var en stor fan. Så da slapp jeg å si det selv. Gode mannen.
Tilbake i salen er det nå klappet og klart for en nervepirrende Literary Death Match, og du vet ikke helt hva som venter. Noen sier at det er som Idol for forfattere. Der er Mimir Kristjansson, Flu Hartberg, der er Marianne Clementine Håheim og ikke minst Kristine Tofte. Og alle har gode tekster. Ulike tekster. Du har lest teksten til Kristine før, men når du ser henne stå på scenen, og hun er forførerisk, sexy, morsom og alt det andre hun kan være. Åh. Åh! Du har lyst til å reise deg.
Hun fine
Peke på henne og si. Hun er MIN venninne. Hun er MIN forlover. Men dette handler ikke om deg, så du gjør ikke det. Hun går seirende ut av det. Selvfølgelig gjør hun det. Etter å høstet all ros fra dommerene og satt barten på Hemingway.
Fryktinngytende dommere
Du jubler og klemmer og går ut i kvelden med mannen tett inntil og boken i vesken. Du er sulten og dere stopper på 7-11. Du tar en grillpølse i brød. Faktisk. For å ta med hjem. Og akkurat når du tenker at kvelden ikke kan bli bedre så ser du sjokoladekake i disken. Verdens største, med et tykt lag med glasur. Mens du betaler kommer mannen bort til kassen med en film han har funnet. Shame. Og du skal komme hjem, sette deg i sofaen, helt inntil mannen, og du skal spise grillpølse i brød og verdens største sjokoladekake med glasur, og dere skal se Shame som er så grenseløst god film, helt til det er langt på natt og du kan krype inntil.
Ja, du vet. En sånn dag.
Scener fra et ekteskap 