Om tre små døgn har jeg forhåpentligvis overlevd en halvmaraton. Med en slags frynsete ære i behold.
I den forbindelse trenger jeg oppmuntring, trøst, tupp i ræva, gnagsårplaster, heiarop og virituelle klapp på skulderen.
Let’s face it; jeg blir aldri skikkelig god til noen ting, så målet denne gangen er å bare karre seg gjennom løypa. De siste ukene har jeg forsøkt å få opp kondisen – som lå litt brakk i vår – og det jeg ihvertfall har fått bekreftet i disse motbakkene er at jeg er virkelig ikke er bygd for fart. Jeg liker å jogge, jeg. Lunte avgårde i eget tempo i skogen. Bli sånn passe anpusten og svett, men ikke verre at jeg kan holde en jevn flyt. Jeg digger virkelig ikke intervalltrening.
Nordmarka halvmaraton. Akkurat nå kjenner jeg at jeg blir litt uvel når jeg tenker på det. Selv om jeg har bestemt meg for å droppe aldersklassen, og gå for «Trim uten tid».
Selv om jeg ikke har ambisjoner om å være rask.
Jeg trenger bare at noen sier at det er greit at jeg ikke løper jogger slowjogger hele veien, at jeg til og med kan gå litt. At ingen vil peke og le selv om jeg skulle finne på å bruke tre timer. At det går bra tilslutt.
Hjelp. Hikst.
Bare en liten illustrasjon som viser at selv om det har vært tungt de siste ukene, så har det vært litt idyllisk læll.
Scener fra et ekteskap 