Waitin’ on a Sunny Day

Akkurat nå har jeg på meg noen grelle, stripete sokker. En sort fløyelsbukse. (Ja, fløyel!). En stor, bomsete og nuppete genser. Jeg har på de litt ripete brillene, som heller ikke er helt rene. Håret mitt ser så teit ut som bare en knallkort sovesveis kan gjøre.
Og jeg ser ikke sånn ut for moro skyld. Nei, det er bare sånn at når jeg er syk, så faller det seg veldig naturlig for meg å dra frem det styggeste jeg har i skapene. Til og med katta ser skeptisk ut.

Men det er ikke det verste.
Fra tidligere nevnte katt fikk jeg og mannen billetter til Springsteen i julegave. Gode sitteplasser var det òg. Og konserten er i kveld.

De siste dagene har jeg tenkt at om formen ikke var bedre så skulle jeg uansett bare kjøre på med Paracet og gå på konsert like there is no tomorrow, men det er ikke så lett når jeg to timer etter paracet-inntak ikke har kommet lengre enn en tur til badet og tilbake til sengen.
Jeg nekter å resignere helt enda, så jeg har sagt på jobb at jeg ser an formen litt utover formiddagen.
For dette er barnelærdom; frisk nok til å leke, frisk nok til å gå på skolen jobben.

I denne søte post-Bieber-tiden er det fristende å surfe på en bølge av forståelse og overbærenhet for de som gjør alt for å komme seg på konsert, for å se idolet sitt.
Selv mener jeg nesten at jeg har krav på å få fri et par dager i forbindelse med denne konserten, selv om den bare er to mil unna.
Jeg er NESTEN sikker på at jeg hadde fått det innvilget også (okay, kanskje ikke MED lønn), men hva hjelper det når jeg er SYYYK!?

Det skulle vært meg, det skulle vært mannen min, det skulle vært Bruce og det skulle vært Silvio Dante Miami Steve. Det er nesten ikke til å bære.

Mannen leter etter en back up-kompis, jeg avventer, og Bruce synger en stille sang (om selvmordsbombere) for meg:

Min Cohen

Vi har vært i Halden. Sammen med mange tusen andre har vi sett Cohen på Fredriksten Festning.
Det er ikke første gang; vi har sett ham tidligere både sammen og hver for oss.

Cohen er kanskje den som fulgt meg lengst. Aldri veket siden jeg oppdaget I’m Your Man da jeg var 10 år.
Og derfor føler jeg et slags eierskap til ham. Feilaktig nok.
Jeg har på langt nær hørt alle låtene hans. Jeg kan ikke synge med på alt han har gjort.
Ikke kan jeg redegjøre for eksakt når han har levd som en munk eller hvilket år han egentlig traff Marianne på Hydra. Jeg har et godt knippe med favoritter av ham som er viktige for meg, og jeg trenger ikke kjenne godt etter engang for å vite at han er en av få jeg VIRKELIG elsker.
Jeg føler at han er MIN, og jeg vet ikke om jeg vil dele.

Men det VAR fint å se tusenvis av andre stå som tente lys å se ham, å tenke at han betyr minst like mye for de som for meg. Og da han åpnet med «Dance me till the end of love», så var vi sikkert bare ett av over hundre par tilstede som har danset bryllupsvals til den.

Før konserten leste jeg VGs anmeldelse av konserten i Bergen dagen før. Den var forsåvidt bra. Men han brukte ord som Dommedag, at han holder blikket mot himmelen under hver eneste låt som for å forsikre seg om høyere makter følger med, og at Cohen ikke har mye igjen hva tid angår. Jeg lurer på hvilken konsert han egentlig har vært på. Cohen var akkurat like mye tilstede og like sprek som han var for 3 år siden, for 4 også for den saks skyld. Han har blikket på publikum, på de fantastiske kordamene, på alle i bandet under låtene. Han leker med synthen, gitaren og munnharpe. Han danser seg inn og ut fra scenen, han spøker og forfører.
Dette var ingen dommedag, dette var ikke farvel. For all del; ingen vet hva fremtiden bringer, og alle møter kan være et farvel, men ingenting tydet på at dette er en mann som ikke kan begeistre i flere år fremover.

Magien for min del kan jeg ikke formidle, men jeg skal være overbærende.
Overbærende ovenfor de som måtte rope låttittel det høyeste de kunne med en gang det gikk opp for de hvilken sang som kom.
Jeg skal være overbærende ovenfor de malplasserte 20-åringene som gikk rundt på området med glowsticks. For jentene som stod der tomme i blikket og ikke visste helt hvorfor de var der. For de fulle menneskene som satt på tepper og bare snakket under hele konserten. For ektemennene som stod ukomfortable og vagget med sammen med kulturfruene sine. For alle høye mannfolk som alltid stilte seg rett foran meg.
Det er greit. Jeg ser gjennom fingrene på alt dette. Hvis dere kan leve med en frue som vagget veldig, som en slags merkelig dans, under noen av låtene. Sang falskt når hun følte behov for det.  Og klappet vilt og hemningsløst og begeistret ved hver mulige anledning. De fortjente det både Leonard, kordamene, bandet, lyd- og lysteknikere. De fortjente hvert eneste klapp.
Cohen ER litt min.

Om dere vil følge Leonard Cohen & co på turné, så anbefaler jeg varmt deres Road Blog. Finnes også som en veldig sjarmerende og hendig iphone-app.

Avslutningsvis kan jeg vise dere at jeg har hatt en enorm progresjon som konsertfotograf det siste året.
Her kan dere se mitt bilde av Bob Dylan fra i fjor sommer:

His royal Bobness

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og her er mine bilder av Cohen. Bra, sant?