Mais oui, je joue de l’accordéon!

La oss være enige om én ting. I det minste.
Det finnes ikke noe kulere instrument enn trekkspill.

De kuleste har jo med trekkspill. Vi kan nevne i fleng; Mumford & Sons, Bob Dylan, Springsteen, Tom Waits og… ja, listen er så lang at jeg ikke gidder å fortsette.
La meg heller fortelle om trekkspillet mitt.

Legendariske!

Legendariske!

Jeg har alltid ønsket meg eget trekkspill, helt siden jeg og to andre jenter startet bandet «Three Little Dudes» i ca 1993. Det varte ikke så lenge, kanskje noen uker, men det var noen magiske uker.
Vi tok de instrumentene vi hadde.
Tina på strengene. Lill Bente på tangentene, på det gamle orgelet mitt.
Og jeg måtte ta morfars trekkspill.
Vi var ganske dårlige, så vi spilte alltid oppå annen musikk. Gjerne oppå Four Non Blondes.

En gang spilte vi til One med U2. Og da skjedde det noe. Plutselig satt den for min del. Jeg spilte den perfekt. Jeg mener bestemt at Tina og Lill Bente stoppet å spille og ble sittende – fjetret og måpende – å se på magien som åpenbarte seg. Vi var svimle og glade da kveldens øving var over.
Etter det har karrieren ligget litt brakk, kan en si.
Men trekkspill har altså stått høyt oppe på ønskelista lenge, og for noen måneder siden kastet jeg meg uti det. På ebay.
Inkludert frakt og fortolling kom hele herligheten på ca 1200 kr. Onde, onde tunger ville ha det til at jeg hadde bestilt et barnetrekkspill. Men jeg hadde sett youtuber hvor voksne karer spilte på samme type, så jeg følte meg trygg.

UPS leverte boksen på jobben min. Jeg var litt overrasket over hvor liten den esken var, igrunn. Unødvendig å si at jeg var svært spent da jeg tok det med hjem for å pakke opp. SVÆRT spent. Jeg var spent på å se trekkspillkassen også. Ja, det stod at det kom «with case».
Det var kanskje ikke HELT etter planen at the case var en gul skolesekk, med røde remmer, og at den i tillegg rommet hele det nye trekkspillet mitt.
Men jeg var fremdeles ved godt mot. Tok det på meg. Eller… prøvde. Det var ikke så lett, for jeg fikk ikke armene inni de trange remmene. Tenkte så:

  1. Nei og nei og nei. De onde tungene hadde rett.
  2. Hmm.. Hvem trenger vel remmer. Jeg kan spille uten remmer.
  3. Kan ikke det, vettu. Man KAN jo ikke spille trekkspill uten remmer.
  4. Kanskje jeg skal prøve å se om disse remmene kan løsnes litt på.

Eureka!

Trekkspillet passet perfekt. Jeg spilte noen toner. Katten min døde. Jeg trodde ihvertfall det først. Så løp hun ned i kjelleren, og tasset mistenksomt opp igjen et par timer senere. Med ørene flatt.
Anyway: jeg fikk spilt akkurat nok til å høre at det var god lyd i det, bare litt ergerlig at mange av akkordknappene ikke virket. Men det var sikkert ikke så farlig.
Så kom mannen min hjem og jeg fikk ikke lov skjønte at det var greit å ta en pause.

Etter å ha prøvd å spille noen ganger tenkte jeg at jeg kunne se på den håndskrevne lappen som lå ved trekkspillet da jeg fikk det. Der stod det – faktisk – at de hadde sikret det mot transportskade ved å sette inn en beskyttende plate foran ved akkordknappene. Begeistret fant jeg frem en bittebittebitteliten skrutrekker jeg hadde og opererte fikset trekkspillet mitt. Voila! Et fullstendig fullkomment instrument.

Illustrasjonsfoto. Ikke mitt trekkspill, men et PRIKK likt.

Illustrasjonsfoto. Ikke mitt trekkspill, men et PRIKK likt.

De første gangene varmet jeg opp med When the Saints go marching in. Ja, jeg varmet opp så heftig at det ble med oppvarmingen. Jeg hadde bare funnet C-akkorden, så det ble litt sånn ensformig, kan du si.

En gang dristet jeg meg til Ja, vi elsker. Tenkte en stund at det ville gå bra, men til slutt gikk den så høyt at jeg måtte synge de høyeste tonene før jeg beveget meg nedover igjen. Ja, det må vel være eneste bakdelen med å ha et lite trekkspill, det er liksom ikke nok tangenter.

Jeg gidder ikke å gå ned i kjelleren for å ta et muntert selvportrett med det på armen nå. Jeg skal heller øve for å kunne gi dere en fin YouTube-snutt. En gang. Gled dere!

Min Cohen

Vi har vært i Halden. Sammen med mange tusen andre har vi sett Cohen på Fredriksten Festning.
Det er ikke første gang; vi har sett ham tidligere både sammen og hver for oss.

Cohen er kanskje den som fulgt meg lengst. Aldri veket siden jeg oppdaget I’m Your Man da jeg var 10 år.
Og derfor føler jeg et slags eierskap til ham. Feilaktig nok.
Jeg har på langt nær hørt alle låtene hans. Jeg kan ikke synge med på alt han har gjort.
Ikke kan jeg redegjøre for eksakt når han har levd som en munk eller hvilket år han egentlig traff Marianne på Hydra. Jeg har et godt knippe med favoritter av ham som er viktige for meg, og jeg trenger ikke kjenne godt etter engang for å vite at han er en av få jeg VIRKELIG elsker.
Jeg føler at han er MIN, og jeg vet ikke om jeg vil dele.

Men det VAR fint å se tusenvis av andre stå som tente lys å se ham, å tenke at han betyr minst like mye for de som for meg. Og da han åpnet med «Dance me till the end of love», så var vi sikkert bare ett av over hundre par tilstede som har danset bryllupsvals til den.

Før konserten leste jeg VGs anmeldelse av konserten i Bergen dagen før. Den var forsåvidt bra. Men han brukte ord som Dommedag, at han holder blikket mot himmelen under hver eneste låt som for å forsikre seg om høyere makter følger med, og at Cohen ikke har mye igjen hva tid angår. Jeg lurer på hvilken konsert han egentlig har vært på. Cohen var akkurat like mye tilstede og like sprek som han var for 3 år siden, for 4 også for den saks skyld. Han har blikket på publikum, på de fantastiske kordamene, på alle i bandet under låtene. Han leker med synthen, gitaren og munnharpe. Han danser seg inn og ut fra scenen, han spøker og forfører.
Dette var ingen dommedag, dette var ikke farvel. For all del; ingen vet hva fremtiden bringer, og alle møter kan være et farvel, men ingenting tydet på at dette er en mann som ikke kan begeistre i flere år fremover.

Magien for min del kan jeg ikke formidle, men jeg skal være overbærende.
Overbærende ovenfor de som måtte rope låttittel det høyeste de kunne med en gang det gikk opp for de hvilken sang som kom.
Jeg skal være overbærende ovenfor de malplasserte 20-åringene som gikk rundt på området med glowsticks. For jentene som stod der tomme i blikket og ikke visste helt hvorfor de var der. For de fulle menneskene som satt på tepper og bare snakket under hele konserten. For ektemennene som stod ukomfortable og vagget med sammen med kulturfruene sine. For alle høye mannfolk som alltid stilte seg rett foran meg.
Det er greit. Jeg ser gjennom fingrene på alt dette. Hvis dere kan leve med en frue som vagget veldig, som en slags merkelig dans, under noen av låtene. Sang falskt når hun følte behov for det.  Og klappet vilt og hemningsløst og begeistret ved hver mulige anledning. De fortjente det både Leonard, kordamene, bandet, lyd- og lysteknikere. De fortjente hvert eneste klapp.
Cohen ER litt min.

Om dere vil følge Leonard Cohen & co på turné, så anbefaler jeg varmt deres Road Blog. Finnes også som en veldig sjarmerende og hendig iphone-app.

Avslutningsvis kan jeg vise dere at jeg har hatt en enorm progresjon som konsertfotograf det siste året.
Her kan dere se mitt bilde av Bob Dylan fra i fjor sommer:

His royal Bobness

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og her er mine bilder av Cohen. Bra, sant?