Akkurat nå har jeg på meg noen grelle, stripete sokker. En sort fløyelsbukse. (Ja, fløyel!). En stor, bomsete og nuppete genser. Jeg har på de litt ripete brillene, som heller ikke er helt rene. Håret mitt ser så teit ut som bare en knallkort sovesveis kan gjøre.
Og jeg ser ikke sånn ut for moro skyld. Nei, det er bare sånn at når jeg er syk, så faller det seg veldig naturlig for meg å dra frem det styggeste jeg har i skapene. Til og med katta ser skeptisk ut.
Men det er ikke det verste.
Fra tidligere nevnte katt fikk jeg og mannen billetter til Springsteen i julegave. Gode sitteplasser var det òg. Og konserten er i kveld.
De siste dagene har jeg tenkt at om formen ikke var bedre så skulle jeg uansett bare kjøre på med Paracet og gå på konsert like there is no tomorrow, men det er ikke så lett når jeg to timer etter paracet-inntak ikke har kommet lengre enn en tur til badet og tilbake til sengen.
Jeg nekter å resignere helt enda, så jeg har sagt på jobb at jeg ser an formen litt utover formiddagen.
For dette er barnelærdom; frisk nok til å leke, frisk nok til å gå på skolen jobben.
I denne søte post-Bieber-tiden er det fristende å surfe på en bølge av forståelse og overbærenhet for de som gjør alt for å komme seg på konsert, for å se idolet sitt.
Selv mener jeg nesten at jeg har krav på å få fri et par dager i forbindelse med denne konserten, selv om den bare er to mil unna.
Jeg er NESTEN sikker på at jeg hadde fått det innvilget også (okay, kanskje ikke MED lønn), men hva hjelper det når jeg er SYYYK!?
Det skulle vært meg, det skulle vært mannen min, det skulle vært Bruce og det skulle vært Silvio Dante Miami Steve. Det er nesten ikke til å bære.
Mannen leter etter en back up-kompis, jeg avventer, og Bruce synger en stille sang (om selvmordsbombere) for meg:
Scener fra et ekteskap 