Et lydløst rop om hjelp

Om tre små døgn har jeg forhåpentligvis overlevd en halvmaraton. Med en slags frynsete ære i behold.
I den forbindelse trenger jeg oppmuntring, trøst, tupp i ræva, gnagsårplaster, heiarop og virituelle klapp på skulderen.

Let’s face it; jeg blir aldri skikkelig god til noen ting, så målet denne gangen er å bare karre seg gjennom løypa. De siste ukene har jeg forsøkt å få opp kondisen – som lå litt brakk i vår – og det jeg ihvertfall har fått bekreftet i disse motbakkene er at jeg er virkelig ikke er bygd for fart. Jeg liker å jogge, jeg. Lunte avgårde i eget tempo i skogen. Bli sånn passe anpusten og svett, men ikke verre at jeg kan holde en jevn flyt. Jeg digger virkelig ikke intervalltrening.

Nordmarka halvmaraton. Akkurat nå kjenner jeg at jeg blir litt uvel når jeg tenker på det. Selv om jeg har bestemt meg for å droppe aldersklassen, og gå for «Trim uten tid».
Selv om jeg ikke har ambisjoner om å være rask.

Jeg trenger bare at noen sier at det er greit at jeg ikke løper jogger slowjogger hele veien, at jeg til og med kan gå litt. At ingen vil peke og le selv om jeg skulle finne på å bruke tre timer. At det går bra tilslutt.
Hjelp. Hikst.

Bare en liten illustrasjon som viser at selv om det har vært tungt de siste ukene, så har det vært litt idyllisk læll.

Halvmaraton. Lissom.

Mens jeg venter på sommer

Det skumle med mine Svært Nyttige Treningstips™, Svært Nyttige Treningstips™ 2.0 og Svært Nyttige Treningstips™ 3.0 er at de virker.

Noen mener sikkert at det kan diskuteres. Men de virker i den grad at jeg har fått det for meg at jeg skal løpe slowjogge en halvmaraton i slutten av juni. Nordmarka Halvmaraton. Akkurat den fordi jeg har knær som ikke tåler asfalt, og fordi naturen er min venn.

I den forbindelse behøver jeg litt hjelp av dere, internettet. Jeg er, som dere kanskje har forstått, ikke så bevandret i maratonkretser.

Altså.

Jeg er utholdende, men jeg er så treig, så treig.

Hvis jeg bare stiller i den åpne klassen uten tid, så kan jeg vel ikke si at «jeg har løpt en halvmaraton»?, kan jeg vel? Og hvis jeg skal være med i den gruppen så ser det ikke ut som jeg kan melde meg på engang. Bare stille opp. Får jeg ikke startnummer engang!?

Jeg KUNNE jo meldt meg på i den vanlige konkurranse-delen, men:

• Innen den tid hører jeg til i klassen 35-40 år. Jeg er jo bare en fersking, også skal jeg liksom løpe med voksne?!
• Jeg kommer mest sannsynlig til å havne sist i min klasse, og hvordan blir det da? Vil de peke og le? Rofler de?

Egentlig er målet mitt bare å gjennomføre, og å drite i å ha ambisjoner om tid, men heller tenke at jeg skal gjøre det litt raskere neste år. Men jeg vil da si at «jeg har jogget løpt en halvmaraton!».

Akk. Så mange ting å ta stilling til.

Mannen min skal også løpe, men siden han er mye raskere enn meg så vil han rekke å ta en dusj, gjøre opp et bål, grille pølser, koke kaffe og sånne ting mens han venter på at jeg skal komme i mål. Selv om jeg starter før ham.

Mens jeg har skrevet dette så har jeg spist 150 g Crispo, så jeg er god på multitasking, i det minste. Det er jo alltids noe.

Svært nyttige treningstips™ 3.0

Kjapt innpå for et lite tips. Kanskje ikke så effektivt for selve treningsprogresjonen, men ikke så verst for selvfølelsen.

Her om dagen jogget jeg en morgen (visste dere at det er mørkt kl 06 nå? Og at skogen kan være ganske nifs når det viser seg at løypa du hadde tenkt å ta ikke er lysløype?).
Anyway; jeg jogget inn på en lysløype fra en liten avstikker, og så til min store SKREKK at det kom to stykk joggende på løypa, og la seg ca 10 meter bak meg. Jeg visste jo at de snart ville jogge forbi meg, og dermed avsløre hvor sakte jeg jogger.
Selv om jeg jogger i mørket, i skogen, så har jeg alltid musikk på øret. Så jeg hørte ikke lyden av trampende joggere rett bak meg. Men jeg registrerte at de aldri passerte meg, og allerede da følte jeg på en viss gledesrus.
Etterhvert måtte jeg snu. De var ikke rett bak meg, gitt. Og etter et lite stykke fikk jeg forklaringen.
De kom gående, og STUMPET RØYKEN før de begynte å jogge igjen! Hva gir dere meg!?

Så… Dagens tips: Sørg for å jogge foran røykere. Ikke bare gir det økt selvtillit når du ikke blir passert, men du føler deg litt ekstra sunn og frisk i tillegg. Ja, om du ikke er en sånn som jogger og røyker samtidig, da.

Disclaimer: Jeg er tidligere storrøyker og tar meg fremdeles en blås i ekstremt godt selskap, men det får da være måte på.

Jeg har plassert min blogg i Kolbotn på norske bloggkart!

Svært nyttige treningstips™ 2.0

Flere gode tilbakemeldinger på mine første treningstips. Jeg lovte flere, og vi fortsetter med et raskt og effektivt tips.

Finn deg en mann.

1. Ikke hvilken som helst, men en sånn som er minst 15 år eldre enn deg. Og veltrent. Selv gikk jeg for en 18 år eldre treningsfreak og kan ikke annet enn å anbefale. Det èr begrenset hvor mange måneder man kan ligge på sofaen, spise ostepop, og vinke hadet til han som er på vei til skogen eller Elixia.
2. Bli med ham på joggetur. Det ér pinlig å bli jogget fra av en 18 år eldre mann. Det er ekstra pinlig når han – for å være grei – av og til kommer joggende tilbake til meg, jogger litt i ring rundt meg før han jogger videre opp bratte bakker. Gaaah!
3. Legg igjen mobilen hjemme. Empirisk forskning viser at man jogger raskere dersom man ikke twitrer og instagrammer mens man er i fart. Jeg liker ihvertfall å tro at det er grunnen til at han jogger raskere. Noe nedenforstående bilde er et godt eksempel på. Instagrammet og twitret mens jeg hastet etter. Ja, det ER en mann i den andre av broen. Ja, det ER min mann.
4. Dra på Elixia mens han er der. Du vil jo at han skal bli imponert, og du sørger selvfølgelig for å dra på litt ekstra hver gang han skulle slumpe til å se i din retning. (For min del er dette litt nytteløst, da han ikke trener med briller, og derfor heller ikke ser hvem som er der. Jeg tror han smiler prøvende til alle konturer som kan minne om meg.)

Sånn. Det var alt for i dag. Mer kommer senere.

Lykke til og god trening!

It’s easier to leave than to be left behind

Svært nyttige treningstips™

Jeg vil jo – selvfølgelig – skrive om noe som fenger mange. Og det første som dukker opp bak pannebrasken er trening. Kanskje også fordi jeg bruker litt tid på det for tiden. Jeg jogger (slowjogger kanskje, om vi skal være helt ærlige, og det skal vi jo helst). Også er jeg på Elixia.

Gjennom trening har jeg selvfølgelig opparbeidet meg en god del erfaring, og har følgelig opptil flere gode råd å komme med. Som en aldri så liten disclaimer sier jeg som Baz Luhrman;  (…)my advice has no basis more reliable than my own meandering experience…I will dispense this advice NOW.

*trommevirvel*

Treningsstudioet:

Jeg trener aldri i grupper. Av tre årsaker: 1) Jeg tror de utelukkende spiller musikk jeg ikke liker.  2) Jeg synes sånne damer som står foran og brøler ut er ganske slitsomme. 3) De andre kan se at jeg verken er spesielt sterk eller utholdende. Derfor trener jeg alltid på egen hånd når jeg er der. Litt på sykkel og litt styrke på apparatene. Her er mine tips & tricks for å overleve dette, samt høste stum beundring fra de andre:

• Når du forlater et apparat: Still diskrét om på antall kilo, slik at de som overtar apparatet blir dypt og ektefølt imponert over hvor sterk du er. Jeg behøver vel ikke understreke viktigheten av å gjøre dette så diskrét at INGEN ser det, da det vil virke mot sin hensikt.
• Skru opp motstanden på sykkelen dersom det setter seg noen på sykkelen ved siden av.
• Stikke ut magen og simulere graviditet (NB: gjelder bare kvinner). Legg til litt vaggende gange. Jeg er sikker på at de andre blir veldig imponerte over at du i hele tatt orker å dra på Elixia, og de er overbærende når du ikke løfter tyngst, mest og lengst. Prøv! Dette fungere forøvrig også når du jogger.

Jogging:

• LOGGE ALL AKTIVITET PÅ ENDOMONDO ELLER RUNKEEPER. Øh… Ja? Hva er vitsen med å trene om du ikke kan dele det med noen? Her har du en glimrende mulighet til å vise – sort på hvitt – hva du er god for. Ta det for gitt at du høster dyp beundring for den minste aktivitet.
• SETT ENDOMONDO PÅ PAUSE DERSOM DU MÅ HVILE LITT. Av og til hender det kanskje at du må stoppe opp litt for å gjenvinne pusten se på fuglene og høre på trærne. La meg understreke viktigheten av å sette Endomondo på pause imens du lener deg mot et tre eller sitter litt på en stein. Hvis ikke vil det slå uheldig ut på gjennomsnittsfarten. Og det vil vi ikke, vil vi vel?
• LEGG MERKE TIL RARE LØPESTILER. Observer andre mennesker du møter på din vei. I forrige uke så jeg bl.a. en mann som løp med armene hengende rett ned. Jeg følte meg øyeblikkelig litt oppmuntret og litt mindre teit.
• BANDASJE RUNDT LEGGEN. Jeg møtte også en jente som gikk i en motbakke. Hun hadde bandasje rundt det ene benet. Det var lurt! På den måten kan ingen se ned på deg dersom du skulle slumpe til å gå litt på turen.
• JOGG PÅ STEDER MED MYE MENNESKER. Okay. Av og til vil man trå til og gi alt. Jogg i nærheten av andre mennesker. Dersom det er stille i skogen kan jeg godt gå motbakkene, men dersom det er andre på veien, så slakker jeg ikke ned så lenge noen ser meg. Og dermed blir jeg tvunget til motbakkeløp. Effektivt indeed. Jeg anbefaler Hvervenbukta en søndag med finvær om man vil jogge uten å ta pauser.
• Et siste tips, som jeg må påpeke at jeg aldri har benyttet meg av med vilje, bare en gang by accident. Jeg glemte å skru av Runkeeper før jeg satte meg i bilen og kjørte hjem. Jeg fikk til og med e-post av Runkeeper som fortalte meg at jeg hadde overgått meg selv både i tempo og distanse.  Ja, jeg bare nevner det.

Jeg håper du fant disse treningstipsene nyttige. Jeg kommer med flere senere.