Veien til lykke

Det har vært forvirrende dager siden forrige innlegg.
Det har vært stunder med tvil. Stunder med trygghet og visshet.
Ambivalens.
Jeg tok mot til meg. Våget.

Ikke spesielt lykkelig, sant?

Våget å gå inn på frisørens hjemmeside. Våget å booke time online. Time til permanent.
Torsdag etter jobb skulle jeg komme. Onsdag opprant, og jeg kjente en kribling i kroppen.
Bare én dag til, og krøllene skulle bli mine. Var jeg klar? Jeg tror det. Så klar som jeg kunne bli.
Så fikk jeg telefonen. Så uventet. Det var frisøren. De hadde dobbelt-booket.
Kunne jeg komme en time tidligere?
Jeg kunne ikke det. Kunne ikke eller… ville ikke?
Jeg var feig. Jeg kjøpte meg tid.

Men en liten stemme, langt inni meg sa meg at jeg måtte kjempe videre, ikke gi opp. Og er det én ting jeg har lært meg, så er det at det av og til (i et særdeles sjeldent tilfelle) bør høre på den lille stemmen.
Så jeg fant en annen frisørsalong på nett. En som hadde lørdagsåpent. Så jeg gjorde det på nytt. Jeg bestilte time på ny. Man har blitt skuffet én gang, og man vil beskytte hjertet sitt mot å bli skuffet igjen. Men jeg tok altså sjansen.
Fredag kom og på ny rev og slet følelsene i meg. Var det riktig? Var det egoistisk? Var det galskap?
Jeg brukte mannen min, venner, jeg brukte nettet, jeg brukte kollega. Snakket og snakket.
Delte alle tanker. Alle bilder jeg hadde funnet på nett. Frisyrer jeg hadde samlet på Pinterest.
Skulle jeg virkelig? Eller heller gå for knallkort? Og hva med lengden? Jeg hadde jo hatt så lyst på langt hår en god stund nå. Skulle jeg virkelig la alt fare?

I natt sov jeg urolig. Kastet meg rundt i sengen, var nærmest utslitt da jeg våknet.
Jeg stålsatte meg. Kledde rolig på meg. Ja, litt for rolig, for jeg ankom frisørsalongen ti minutter for sent.
Frisøren var redd. Hun gjorde dette så sjelden. Og var dette virkelig det rette?
Jeg stod fremfor et veiskille, og når jeg først svingte til venstre ville det ikke være mulig å gå tilbake.
Vi diskuterte. Kastet idéer frem og tilbake. Gråt i fortvilelse (eller… ja… vi kunne sikkert gjort det.).
Men vi satset. Vi gikk inn for det.
Hun med spoler, jeg med ukeblad og kaffe.

Let’s just do it Thelma, let’s just go.

Forstadsfrue, 80 år

Det tok tid. Vi kjempet mot tiden, neste kunde hadde allerede kommet, og jeg satt fremdeles ved vasken.

Spenningen steg, jeg ble ført tilbake til stolen. Og der var krøller, I can promise.

Og et slør av lettelse steg frem i oss. Det bruste i blodet, en jublende visshet boblet opp.
Vi gjorde det. Vi klarte det.
Klippen vi hadde planlagt rakk vi ikke, den tar vi til uka.

Jeg vil takke for alle ord jeg har fått i den turbulente tiden som kulminerte i dagens hendelse. Alle advarsler, all motbør, alle heiarop.

Ble jeg finere? Jaggu om jeg vet.
Ble jeg lykkeligere? Definitivt.

7 thoughts on “Veien til lykke

  1. Dette kjenner jeg meg ikke igjen i. Fra tidligere erfaringer, er alle krøller borte innen 48 timer, mens håret, eller «høyet», som det ligner på, bærer minnene om sterk kemisk behandling med seg…

    • Det er ikke skummelt, Mona!
      Jeg har gjort det før med langt hår. Det ble ikke sånn tydelig skille mellom krøll/ikke krøll, og etter ca 4 måneder klippet jeg det opp litt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s