Jeg vedder på at mange av de som leser dette får lyst til å si «Åh, så sinna!», med tullestemme. Og det har de jo helt rett i. Sinna kan også erstattes med oppgitt, frustrert, trist.
Liv-Inger har satt ord på mye av det jeg tenker om kildekritikk og saker som blir delt i sosiale medier. Det er så godt formulert at jeg trenger ikke ta hele regla på nytt. Jeg håper bare at folk leser det hun skriver.
Etter mange år på Facebook hvor jeg har vært overbærende, og tenkt at folk er folk, og noen legger ut de merkeligste ting, så har jeg begynt å få nok. Jeg har faen meg fått nok!
Jeg har innsett at mange har et lemfeldig, for ikke å si fraværende forhold til kildegransking. Det er dumt, men det er sikkert fort gjort å dele noe som man øyeblikkelig er enig i.
Men dette fordekte hatet… Selvgodheten. Selvrettferdigheten. Holdningene. De skremmer meg så mye at jeg får vondt.
Vi har vært igjennom det grusomste av alt, som nasjon, for mindre enn to år siden. Bare i løpet av de tre timene rett etter angrepet på regjeringskvartalet rakk jeg å se flere Facebook-venner uttrykke at «nå måtte vi slutte å være så naive, og sende ut pakket.», og lignende ytringer. Ytringer som selvfølgelig forsvant raskt da den skyldige ble tatt.
Og så omfavnet vi hverandre. Og vi så på hverandre. Og vi tenkte på hvor store ting vi kunne utrette med så mye kjærlighet. Vi klamret oss til hverandre en liten stund.
Det er ikke èn enkelt Facebook-tråd som gjør at alt bare vrenger seg nå. Eller èn sleivete kommentar. Det er summen av alt som jeg føler presse seg på fra alle kanter. Leserinnlegg, FB-delinger, skepsis, generalisering, kommentarfelt.
Det er historier som denne, selvsikkert fortalt av en tidligere kollega:
«På foreldremøtet til datteren min i går var den en pakistansk far. Ja, han virka forsåvidt grei nok han, altså, jeg har ikke nødvendigvis noe imot sånne. Men han presterte altså å si at dersom datteren hans skulle i barnebursdag, så kunne hun ikke spise svinekjøtt. Også ble det helt stille, vettu. Ingen som turte å si noe. Så jeg sa det, jeg. «Altså vettu hva! Om vi inviterer til bursdag så er det vi som bestemmer hva som serveres. Om dere har så store problemer med det, ja, da får dere heller flytte tilbake, da.». Ja, da ble det stille, gitt!».
Her sitter det altså en mann, fra et av de farligste land i verden å bo i, og blir fortalt at han bare kan flytte tilbake om datteren hans ikke spiser pølse i en bursdagsfeiring.
Tilsynelatende oppegående mennesker snakker i vendinger som «Ja, det KAN vel være noen alrighte også blant disse pakistanera?».
Jeg hører mennesker omtaler andre mennesker som pakk, svin… MENNESKER! Og jeg vedder på at minst 99% av de som gnåler mest om romfolket og tilgrising aldri har sett en eneste rombæsj i hele sitt liv. De som kakler om bander har sjelden vært utsatt for en. Men de har sikker HØRT OM noen.
De mennesker som har tråkket lengst over mine grenser har utelukkende vært etnisk norske. De menneskene jeg kjenner som har begått kriminelle handlinger likeså.
Det knyter seg i meg når jeg hører fraser som «jeg er ikke rasist altså, men…», «i et av verdens rikeste land», eller favoritten; «jammen, de èr jo brune!», som var en gjenganger etter Plumbos mokkamann-kommentar. For ikke å snakke om «de må da oppføre seg, om de skal bli her!». ALLE skal oppføre seg, og påfallende ofte kommer slike argumenter fra mennesker som kanskje ikke selv har «oppført seg» til enhver tid.
Og jeg har måtte høre på de som ikke vil betale skatt for å «finnansiere tjuvpakk og snyltere». Som selv kanskje har hatt 3-5 barselpermisjoner med påfølgende barnetrygd, et par lange sykemeldinger med full lønn, men hey, vi har da krav på det!
Når det gjelder debatten om romfolket har jeg ikke løsningen, det er for komplekst for meg. Jeg skulle bare ønske vi kunne yte litt «romservice» med tilgang til det nødvendigste av sanitærutstyr, og et minimum av respekt. Det er mennesker.
Jeg heier ikke på naivitet. Eller at man skal tolerere alt.
Men jeg heier på verdighet i debatten. På holdninger som ikke rammer uskyldige. At mennesker blir sett for de de er. At de som trenger det skal bli tatt imot med omsorg og nestekjærlighet. Jeg ønsker at de som har opplevd de grusomste ting skal bli tatt imot med varme, og at de ikke skal føle at de er her kun på nåde. At terskelen for aksept ikke skal ligge ved pålegget de spiser eller om barna skal få vise frem et flagg.
Kom igjen, folkens. Vi kan bedre. Sant?
(Merkelig nok er de fleste jeg ser som spyr ut sine «velmenende meninger» – meg selv inkludert – ikke politisk aktive.)
Scener fra et ekteskap 