Et lydløst rop om hjelp

Om tre små døgn har jeg forhåpentligvis overlevd en halvmaraton. Med en slags frynsete ære i behold.
I den forbindelse trenger jeg oppmuntring, trøst, tupp i ræva, gnagsårplaster, heiarop og virituelle klapp på skulderen.

Let’s face it; jeg blir aldri skikkelig god til noen ting, så målet denne gangen er å bare karre seg gjennom løypa. De siste ukene har jeg forsøkt å få opp kondisen – som lå litt brakk i vår – og det jeg ihvertfall har fått bekreftet i disse motbakkene er at jeg er virkelig ikke er bygd for fart. Jeg liker å jogge, jeg. Lunte avgårde i eget tempo i skogen. Bli sånn passe anpusten og svett, men ikke verre at jeg kan holde en jevn flyt. Jeg digger virkelig ikke intervalltrening.

Nordmarka halvmaraton. Akkurat nå kjenner jeg at jeg blir litt uvel når jeg tenker på det. Selv om jeg har bestemt meg for å droppe aldersklassen, og gå for «Trim uten tid».
Selv om jeg ikke har ambisjoner om å være rask.

Jeg trenger bare at noen sier at det er greit at jeg ikke løper jogger slowjogger hele veien, at jeg til og med kan gå litt. At ingen vil peke og le selv om jeg skulle finne på å bruke tre timer. At det går bra tilslutt.
Hjelp. Hikst.

20130626-190407.jpg
Bare en liten illustrasjon som viser at selv om det har vært tungt de siste ukene, så har det vært litt idyllisk læll.

Mannen min

Nå skal jeg fortelle noe om mannen min.

Hver eneste morgen vekker han meg med en kjempestor kopp med kaffe latte.
Han kommer inn på soverommet, setter den fra seg, lukker igjen vinduet og trekker opp gardinen. Han gir meg iPaden min, stort smil og et kyss eller fem. Så går han ut igjen og spiser frokosten sin.
Imens får jeg trone som en dronning i sengen, våkne langsomt og sakte men sikkert bli et menneske før jeg står opp og møter verden.

Hver dag.

Ja, bortsett fra noen dager iblant hvor han har senvakt på turnusjobben, og ikke står opp i otta.
Da forsover jeg meg ofte. Eller så har bare ett øye åpent hele dagen på jobb.
Heldigvis for meg skal han ut av turnus etter sommeren.

Dette er bare en av tusen fine ting med mannen min.

Nei til sykkelvold

Jeg var litt veldig teit på Twitter i dag.
I nettavisene kunne jeg lese om en sak i tingretten i dag, hvor en kvinne er tiltalt for å ha meid ned en syklist i Oslo etter en uoverensstemmelse hvor syklisten visstnok hadde knust kvinnens speil.
Jeg kom med følgende sleivete kommentar: Som bilist i Oslo vil jeg rette en takk til damen som gikk inn for å meie ned en syklist.

Det satte naturlig nok sinnene i kok. Man kødder ikke med syklister.

For å gjøre en rekke ting klart:

  • Jeg er sannsynligvis en av klodens minst voldelige vesen.
  • Jeg er imot vold.
  • Jeg er for sykling.
  • Jeg liker syklister generelt.
  • Jeg synes det er helt greit å dele veien med syklister der det ikke er lagt til rette med sykkelveier.

Den tankeløse kommentaren kom etter litt fleiping med kolleger om hvordan vi ofte har opplevd å nesten treffe syklister ved et uhell når de har kjørt sikksakk mellom biler i litt saktegående trafikk. Når de plutselig har kommet susende ut i et lyskryss på rødt.
Jeg har blitt skjelt ut av syklister fordi de mener at jeg har hindret de i å komme frem i trafikken dersom jeg har stått for nærme fortauskanten på rødt.

Ja, jeg er klar over at de fleste oppfører seg eksemplarisk. Jeg var bare veldig teit.

Tweeten var like alvorlig ment som den fra i går: Under fire uker til halvmaraton. Kan noen knuse kneskålene mine, værsåsnill?

Til info har jeg også vært irritert på bilister både som fotgjenger og syklist selv. Men jeg vil ikke under noen omstendigheter oppfordre til vold.

 
Tweeten er slettet, men lever vel i beste velgående som retwitret.

 

 

Dagens outfit 18.05.

Hallå bloggen!

Jeg har jo helt glemt å legge ut dagens outfit-bilder, sånn som så mange andre bloggere gjør. Det skal et umiddelbart bli slutt på.
Prepare yourself to be amazed!

Dette er fra to dager tilbake. På grunn av tidligere nevnte mangel på Internett her i feriebøgda, kommer det først nå.
På denne dagen bøttet det ned i Lake District. Ihvertfall frem til langt utpå formiddagen. Vi måtte jo gå tur i regnet, og da valgte jeg fra min rikholdige feriegarderobe dette:

20130520-122849.jpg
Her har jeg på en nesten aldeles tidløs dus blå regnfrakk. Nå husker jeg ikke hvilket merke det er, fordi det er slitt vekk, men den ble kjøpt på Vero Moda, tror jeg, i 1998. 199 kr.
Buksen er deilig stretchy jeans fra H&M. Kjøpt i sort for noen måneder siden. Nå er den koksgrå. Artig vri! Sikkert også 199,-.
Skoene er snedige å ha. Når jeg går på gulv med de så vekker de alle sovende kolleger i flere avdelinger. Det er begrenset hvor ofte jeg bruker de på jobb. Hendig glidelås på innsiden av de, bare litt upraktisk at all snøringen går opp hver gang jeg tar de av.
Også 199,- tror jeg. Fra Ellos, tror jeg.

Vesken er også fra H&M, også 199,-

Manikyren ser dere ikke så godt, men den er lagt selv med farge fra Isadora og overlakk fra Poshe. Ceriserosa, og bare litt avskallet.

Nå tror dere kanskje jeg har blitt sponset av ovennevnte leverandører, men det vil jeg på det sterkeste avkrefte. Vil de derimot komme med et tilbud eller avtale, så skal jeg likevel vurdere det.

Windermere – et slags reisebrev – del 1

Jeg har – faktisk – vært på reise tidligere. Da skrev jeg også et reisebrev. Det var preget av langt mer traumatiske følelser enn dette vil inneholde, og jeg kommer ikke til å berøre samme tema, tror jeg.

Vi bor på loftet i et bittelite B&B. For spesielt interesserte kan jeg si at det heter Montfort Cottage, og da kan dere selv google. Det klarer dere fint.
Noen dager før vi dro fikk jeg en e-post av vertskapet, som kunne fortelle at de akkurat hadde overtatt stedet, og at de ikke hadde internett enda. Det kan hende at jeg skrev en litt krass mail da, og lurte på hvordan de hadde tenkt å kompensere, at det faktisk hadde vært AVGJØRENDE da jeg booket. Jeg fikk et svar som beroliget, og det kan også hende at jeg følte at jeg hadde vært litt vel krass.

For å komme oss hit tok vi et fly til Manchester, et tog fra flyplassen til Oxenholme, og tog videre til Windermere. Paul fra pensjonatet hentet oss på togstasjonen. Ingenting å si på servicen der altså. Han beklaget igjen for internettet, det var deres aller første uke med gjester. Man kan ikke være sure for noe sånt da, sant?
Opp trange, teppebelagte trapper. Rom på loftet. Fint rom. Badet: det minste man kan tenke seg.
I en dusj hvor vannet knapt renner får en slank kropp knapt med plass. Det burde kommet med en advarsel: lubne mennesker på eget ansvar.

Vi kan gå ned gaten, ta til høyre og Windermere. En liten by med ca to gater. De smelter litt sammen et par steder. Eller vi kan gå ned til venstre, til Bowness. Den ligger ved en innsjø.
Begge småbyene går vi til på ti minutter. Vi har gjort det noen ganger allerede.

Vi har hatt to dager med fint vær. Vi har gått til innsjøen, sittet på cafèer, mannen har jogget, vi har lest, jeg har spilt Angry Bird, i mangel på nett. I går tok vi bussen til Grasmere. Jeg fikk lov til å sitte helt foran i bussens andre etasje. Jeg fikk være ordentlig turist.
Vi spiste cherry pie, gulrotkake, vi gikk til Dove Cottage hvor William Wordsworth har bodd. Ja, vi gikk forbi graven hans i byen også. Tok bilder av den, og av fine steder. Dove Cottage hadde guided tours. Mannen (ja, det er han som har en greie med Wordsworth, jeg vet ingenting om ham) ville ikke noe guided tour, så vi tok bussen tilbake. Da angret han visst, for han skal dra tilbake alene på mandag for å se inni huset. Ja, det var forresten 17. mai i går. Vi merket ikke det.

Vi skulle jogge etter frokost i dag. Men så regnet det så fælt, så vi gikk til ned til høyre og fant et lite antikvariat isteden. Vi liker det. Masse gamle bøker, kanskje noen gamle skatter.
Vi sitter på pub nå. Den er akkurat sånn som en pub skal være. Nå skal vi gå over gaten for å spise lunsj på The Lighthouse, akkurat der de to gatene smelter sammen.
Dagene går også når man er på ferie.

20130518-131429.jpg

Åh, så sinna!

Jeg vedder på at mange av de som leser dette får lyst til å si «Åh, så sinna!», med tullestemme. Og det har de jo helt rett i. Sinna kan også erstattes med oppgitt, frustrert, trist.

Liv-Inger har satt ord på mye av det jeg tenker om kildekritikk og saker som blir delt i sosiale medier. Det er så godt formulert at jeg trenger ikke ta hele regla på nytt. Jeg håper bare at folk leser det hun skriver.

Etter mange år på Facebook hvor jeg har vært overbærende, og tenkt at folk er folk, og noen legger ut de merkeligste ting, så har jeg begynt å få nok. Jeg har faen meg fått nok!

Jeg har innsett at mange har et lemfeldig, for ikke å si fraværende forhold til kildegransking. Det er dumt, men det er sikkert fort gjort å dele noe som man øyeblikkelig er enig i.
Men dette fordekte hatet… Selvgodheten. Selvrettferdigheten. Holdningene. De skremmer meg så mye at jeg får vondt.

Vi har vært igjennom det grusomste av alt, som nasjon, for mindre enn to år siden. Bare i løpet av de tre timene rett etter angrepet på regjeringskvartalet rakk jeg å se flere Facebook-venner uttrykke at «nå måtte vi slutte å være så naive, og sende ut pakket.», og lignende ytringer. Ytringer som selvfølgelig forsvant raskt da den skyldige ble tatt.
Og så omfavnet vi hverandre. Og vi så på hverandre. Og vi tenkte på hvor store ting vi kunne utrette med så mye kjærlighet. Vi klamret oss til hverandre en liten stund.

Det er ikke èn enkelt Facebook-tråd som gjør at alt bare vrenger seg nå. Eller èn sleivete kommentar. Det er summen av alt som jeg føler presse seg på fra alle kanter. Leserinnlegg, FB-delinger, skepsis, generalisering, kommentarfelt.

Det er historier som denne, selvsikkert fortalt av en tidligere kollega:
«På foreldremøtet til datteren min i går var den en pakistansk far. Ja, han virka forsåvidt grei nok han, altså, jeg har ikke nødvendigvis noe imot sånne. Men han presterte altså å si at dersom datteren hans skulle i barnebursdag, så kunne hun ikke spise svinekjøtt. Også ble det helt stille, vettu. Ingen som turte å si noe. Så jeg sa det, jeg. «Altså vettu hva! Om vi inviterer til bursdag så er det vi som bestemmer hva som serveres. Om dere har så store problemer med det, ja, da får dere heller flytte tilbake, da.». Ja, da ble det stille, gitt!».
Her sitter det altså en mann, fra et av de farligste land i verden å bo i, og blir fortalt at han bare kan flytte tilbake om datteren hans ikke spiser pølse i en bursdagsfeiring.

Tilsynelatende oppegående mennesker snakker i vendinger som «Ja, det KAN vel være noen alrighte også blant disse pakistanera?».

Jeg hører mennesker omtaler andre mennesker som pakk, svin… MENNESKER! Og jeg vedder på at minst 99% av de som gnåler mest om romfolket og tilgrising aldri har sett en eneste rombæsj i hele sitt liv. De som kakler om bander har sjelden vært utsatt for en. Men de har sikker HØRT OM noen.
De mennesker som har tråkket lengst over mine grenser har utelukkende vært etnisk norske. De menneskene jeg kjenner som har begått kriminelle handlinger likeså.

Det knyter seg i meg når jeg hører fraser som «jeg er ikke rasist altså, men…», «i et av verdens rikeste land», eller favoritten; «jammen, de èr jo brune!», som var en gjenganger etter Plumbos mokkamann-kommentar. For ikke å snakke om «de må da oppføre seg, om de skal bli her!». ALLE skal oppføre seg, og påfallende ofte kommer slike argumenter fra mennesker som kanskje ikke selv har «oppført seg» til enhver tid.
Og jeg har måtte høre på de som ikke vil betale skatt for å «finnansiere tjuvpakk og snyltere». Som selv kanskje har hatt 3-5 barselpermisjoner med påfølgende barnetrygd, et par lange sykemeldinger med full lønn, men hey, vi har da krav på det!

Når det gjelder debatten om romfolket har jeg ikke løsningen, det er for komplekst for meg. Jeg skulle bare ønske vi kunne yte litt «romservice» med tilgang til det nødvendigste av sanitærutstyr, og et minimum av respekt. Det er mennesker.

Jeg heier ikke på naivitet. Eller at man skal tolerere alt.
Men jeg heier på verdighet i debatten. På holdninger som ikke rammer uskyldige. At mennesker blir sett for de de er. At de som trenger det skal bli tatt imot med omsorg og nestekjærlighet. Jeg ønsker at de som har opplevd de grusomste ting skal bli tatt imot med varme, og at de ikke skal føle at de er her kun på nåde. At terskelen for aksept ikke skal ligge ved pålegget de spiser eller om barna skal få vise frem et flagg.

Kom igjen, folkens. Vi kan bedre. Sant?

(Merkelig nok er de fleste jeg ser som spyr ut sine «velmenende meninger» – meg selv inkludert – ikke politisk aktive.)

Waitin’ on a Sunny Day

Akkurat nå har jeg på meg noen grelle, stripete sokker. En sort fløyelsbukse. (Ja, fløyel!). En stor, bomsete og nuppete genser. Jeg har på de litt ripete brillene, som heller ikke er helt rene. Håret mitt ser så teit ut som bare en knallkort sovesveis kan gjøre.
Og jeg ser ikke sånn ut for moro skyld. Nei, det er bare sånn at når jeg er syk, så faller det seg veldig naturlig for meg å dra frem det styggeste jeg har i skapene. Til og med katta ser skeptisk ut.

Men det er ikke det verste.
Fra tidligere nevnte katt fikk jeg og mannen billetter til Springsteen i julegave. Gode sitteplasser var det òg. Og konserten er i kveld.

De siste dagene har jeg tenkt at om formen ikke var bedre så skulle jeg uansett bare kjøre på med Paracet og gå på konsert like there is no tomorrow, men det er ikke så lett når jeg to timer etter paracet-inntak ikke har kommet lengre enn en tur til badet og tilbake til sengen.
Jeg nekter å resignere helt enda, så jeg har sagt på jobb at jeg ser an formen litt utover formiddagen.
For dette er barnelærdom; frisk nok til å leke, frisk nok til å gå på skolen jobben.

I denne søte post-Bieber-tiden er det fristende å surfe på en bølge av forståelse og overbærenhet for de som gjør alt for å komme seg på konsert, for å se idolet sitt.
Selv mener jeg nesten at jeg har krav på å få fri et par dager i forbindelse med denne konserten, selv om den bare er to mil unna.
Jeg er NESTEN sikker på at jeg hadde fått det innvilget også (okay, kanskje ikke MED lønn), men hva hjelper det når jeg er SYYYK!?

Det skulle vært meg, det skulle vært mannen min, det skulle vært Bruce og det skulle vært Silvio Dante Miami Steve. Det er nesten ikke til å bære.

Mannen leter etter en back up-kompis, jeg avventer, og Bruce synger en stille sang (om selvmordsbombere) for meg: