La oss være enige om én ting. I det minste.
Det finnes ikke noe kulere instrument enn trekkspill.
De kuleste har jo med trekkspill. Vi kan nevne i fleng; Mumford & Sons, Bob Dylan, Springsteen, Tom Waits og… ja, listen er så lang at jeg ikke gidder å fortsette.
La meg heller fortelle om trekkspillet mitt.
Legendariske!
Jeg har alltid ønsket meg eget trekkspill, helt siden jeg og to andre jenter startet bandet «Three Little Dudes» i ca 1993. Det varte ikke så lenge, kanskje noen uker, men det var noen magiske uker.
Vi tok de instrumentene vi hadde.
Tina på strengene. Lill Bente på tangentene, på det gamle orgelet mitt.
Og jeg måtte ta morfars trekkspill.
Vi var ganske dårlige, så vi spilte alltid oppå annen musikk. Gjerne oppå Four Non Blondes.
En gang spilte vi til One med U2. Og da skjedde det noe. Plutselig satt den for min del. Jeg spilte den perfekt. Jeg mener bestemt at Tina og Lill Bente stoppet å spille og ble sittende – fjetret og måpende – å se på magien som åpenbarte seg. Vi var svimle og glade da kveldens øving var over.
Etter det har karrieren ligget litt brakk, kan en si.
Men trekkspill har altså stått høyt oppe på ønskelista lenge, og for noen måneder siden kastet jeg meg uti det. På ebay.
Inkludert frakt og fortolling kom hele herligheten på ca 1200 kr. Onde, onde tunger ville ha det til at jeg hadde bestilt et barnetrekkspill. Men jeg hadde sett youtuber hvor voksne karer spilte på samme type, så jeg følte meg trygg.
UPS leverte boksen på jobben min. Jeg var litt overrasket over hvor liten den esken var, igrunn. Unødvendig å si at jeg var svært spent da jeg tok det med hjem for å pakke opp. SVÆRT spent. Jeg var spent på å se trekkspillkassen også. Ja, det stod at det kom «with case».
Det var kanskje ikke HELT etter planen at the case var en gul skolesekk, med røde remmer, og at den i tillegg rommet hele det nye trekkspillet mitt.
Men jeg var fremdeles ved godt mot. Tok det på meg. Eller… prøvde. Det var ikke så lett, for jeg fikk ikke armene inni de trange remmene. Tenkte så:
- Nei og nei og nei. De onde tungene hadde rett.
- Hmm.. Hvem trenger vel remmer. Jeg kan spille uten remmer.
- Kan ikke det, vettu. Man KAN jo ikke spille trekkspill uten remmer.
- Kanskje jeg skal prøve å se om disse remmene kan løsnes litt på.
Eureka!
Trekkspillet passet perfekt. Jeg spilte noen toner. Katten min døde. Jeg trodde ihvertfall det først. Så løp hun ned i kjelleren, og tasset mistenksomt opp igjen et par timer senere. Med ørene flatt.
Anyway: jeg fikk spilt akkurat nok til å høre at det var god lyd i det, bare litt ergerlig at mange av akkordknappene ikke virket. Men det var sikkert ikke så farlig.
Så kom mannen min hjem og jeg fikk ikke lov skjønte at det var greit å ta en pause.
Etter å ha prøvd å spille noen ganger tenkte jeg at jeg kunne se på den håndskrevne lappen som lå ved trekkspillet da jeg fikk det. Der stod det – faktisk – at de hadde sikret det mot transportskade ved å sette inn en beskyttende plate foran ved akkordknappene. Begeistret fant jeg frem en bittebittebitteliten skrutrekker jeg hadde og opererte fikset trekkspillet mitt. Voila! Et fullstendig fullkomment instrument.
Illustrasjonsfoto. Ikke mitt trekkspill, men et PRIKK likt.
De første gangene varmet jeg opp med When the Saints go marching in. Ja, jeg varmet opp så heftig at det ble med oppvarmingen. Jeg hadde bare funnet C-akkorden, så det ble litt sånn ensformig, kan du si.
En gang dristet jeg meg til Ja, vi elsker. Tenkte en stund at det ville gå bra, men til slutt gikk den så høyt at jeg måtte synge de høyeste tonene før jeg beveget meg nedover igjen. Ja, det må vel være eneste bakdelen med å ha et lite trekkspill, det er liksom ikke nok tangenter.
Jeg gidder ikke å gå ned i kjelleren for å ta et muntert selvportrett med det på armen nå. Jeg skal heller øve for å kunne gi dere en fin YouTube-snutt. En gang. Gled dere!
Scener fra et ekteskap 